PÅ KINO 25. DESEMBER 2022: Den belgiske regissøren Lukas Dhont brakdebuterte i 2018 med filmen «Girl», der en tenårings kjønnsidentitet var tema.
Nå følger han opp med «Close», en var skildring av det nære vennskapet mellom to 13 år gamle gutter, og dette er en av de vakreste, vondeste og varmeste filmene på lenge!
Historien har noen utfordrende elementer, men Dhont og medmanusforfatter Angelo Tijssens håndterer dem på en delikat og innsiktsfull måte med en fabelaktig observasjonsevne.
Den løftes også av praktfulle rolletolkninger av to unge skuespillere som presterer på et nivå som nesten ikke skulle være mulig for nybegynnere. «Close» er en nærmest perfekt film om oppvekst og vennskap i en brytningstid.
ANMELDELSE: «Kampen om Narvik» har neglebitende kamphandlinger med intense virkemidler
Vennskapet endrer seg
Léo (Eden Dambrine) og Rémi (Gustav De Waele) er bekymringsløse bestekamerater som løper rundt i åker og eng og sover over hos hverandre hver natt i sommerferien.
Når høsten kommer, og de starter på ungdomsskolen, begynner ting gradvis å endre seg. Noen av jentene i klassen kommenterer nemlig at Léo og Rémi må være et par, siden de alltid henger sammen.
I det øyeblikket blir Léo selvbevisst på enkelte sammenhenger, og begynner sakte, men sikkert å holde avstand til kameraten sin. Han får nye, kule kompiser i skolegården og begynner på ishockey, mens Rémi bokstavelig talt settes på sidelinja uten å forstå hva som egentlig skjer.
Verken Léos foreldre (Léa Drucker og Marc Weiss) eller Rémis (Emilie Dequenne og Kevin Janssens) merker noe av dette, før situasjonen eskalerer til et vendepunkt som forandrer alt.
Spiller naturlig og sannferdig
Filmens innledende skildring av Léo og Rémis vennskap viser tydelig hvordan de fremdeles er barn, men også at de er helt på terskelen av puberteten og ungdomslivet.
Både Eden Dambrine og Gustav De Waele spiller så naturlig, direkte og sannferdig at man kan lure på hvilken magi Lukas Dhont har tatt i bruk for å instruere dem. Deres prestasjoner står ikke tilbake for hva Henry Thomas gjorde i «E.T.», Christian Bale i «I solens rike» eller Quvenzhané Wallis i «Beasts of the Southern Wild».
Spesielt Léos nesten umerkelige forandring fra barn til ungdom, som forekommer først, skildres godt med små tegn, fakter og handlinger som fyller seeren med den samme merkelige melankolien som når man selv plutselig forsto at barndommen var over.
Man forstår også at hans kanskje ubevisste ønske om å fjerne seg fra Rémi ikke springer ut av ondskap eller vrangvilje, men kanskje et slags overlevelsesinstinkt. Han opplever at det kan være vanskelig for myke gutter å havne i en tøff skolegård der makta rår, vennskap er flyktige, og det siste man vil, er å bli oppfattet som annerledes.
Denne filmen speiler på mange måter «Bekken» av Rasmus og Verdens beste band, en av de fineste og såreste låtene som er skrevet om når barns vennskap tar slutt.
Varm, nydelig og menneskelig
Tittelen «Close» kan bety både «nære» og «avslutte», en dualitet som filmen gjenspeiler sterkt og gripende. Den engasjerer med subtile fortellergrep som gir en enorm emosjonell slagkraft, helt uten å skrike det ut. Det elegante samspillet mellom både barn og voksne vekker både sympati og ettertanke.
Historien har noen uavklarte poenger underveis som jeg savner en nærmere utbrodering av, uten at det på noe tidspunkt truer toppkarakteren, for med dette har Lukas Dhont prestert en betydelig oppvekstskildring.
«Close» er en så varm, nydelig og menneskelig film at den legger seg tett inntil hjertet, inntil det brister, og den har en fantastisk avslutningsscene til å miste pusten av.
(«Close» ble anmeldt på filmfestivalen i Cannes, der den vant Grand Prix, den viktigste prisen etter Gullpalmen.)
