PÅ KINO FRA 3. JUNI: Filmskaper Alex Garland («Ex Machina» og «Annihilation») er ambisiøs og tidvis virtuos i sin nye skrekkfilm «Men». Og finalen er kunstnerisk «body horror» som nok vil bli diskutert vel og lenge av det filminteresserte publikum.

Med den drivende gode Jessie Buckley («Fargo», «Beast») i en fengslende hovedrolle, spiller filmen ut et spekter av misogyni og giftig maskulinitet med skarpe observasjoner som treffer poengtert og godt.

Men filmens siste akt drukner for meg i sin egen selvtilfredse monsterstøy.

Til tross for innledende tråder til syndefallet og et halvveis elegant punktum, så er det mange god tilløp, tematiske elementer og ideer som ikke blir fullendte. Garland går seg litt vill i egne grep og en bakgrunnshistorie som blir mer sjokkjagende enn gripende. Og han får aldri høstet den kraften skrekkfilmsjangeren virkelig kunne gitt til dette feministiske oppgjøret.

ANMELDELSE: Ex Machina – Iskald intelligens i nydelig norsk natur

KONSERVATIVE KREFTER: Harper (Jessie Buckley) forteller om sitt traume til en prest (Rory Kinnear). Han er mer opptatt av å gi henne skyldfølelse enn å gi sjelesorg. FOTO: Nordisk Film Distribusjon
Idylliske landsbygd, elendig kvinnesyn

Harper (Jessie Buckley) har opplevd en personlig tragedie, og reiser til den engelske landsbygda for å pleie formen med ro og fred i naturskjønne omgivelser.

Hun leier seg inn i en gammel herskapelig villa, og begynner å utforske hage, turterreng, landsbyens vakre kirke og den lokale puben. Og det går raskt galt.

Alle mennene hun møter er spilt av Rory Kinnear, og de representerer ulike farer, og varianter av elendig kvinnesyn. Fra den fordømmende presten, den aggressive unggutten, den nakne stalkeren, den selskapssyke verten og den tvilende politimannen.

ANMELDELSE: Top Gun: Maverick – En luftig adrenalinfest av de sjeldne

Oppbyggingen er god på både ubehag, spenning og poengtert treffsikkerhet.

Kinnear skaper rollefigurer som, med en blanding av troverdighet og karikerte trekk, blir tydelige representasjoner på hvordan religion, sosiale normer, seksuelle frustrasjoner, manglende rettssikkerhet og fordommer både utgjør og kamuflerer truslene mot Harper.

Så synes jeg ikke filmen er like godt spilt ut i tilbakeblikkene som avslører Harpers underliggende traumatiske opplevelse.

Manuset holder heller ikke helt inn. Og filmens konkrete og blottstillende samfunnskritikk ender dessverre ikke opp som mer enn drivstoff til et filmatisk infernoklimaks – i det drømmelogikk, symbolske prosesser, råtne kadaver, religiøse motiv og mer abstrakte fortellerelementer tar over på kinolerretet.

ANMELDELSE: Everything Everywhere All at Once – et bugnende dessertbord av en film

ET UTTRYKKSFULLT FILMSPRÅK: Alex Garland viser seg igjen som en filmskaper med et særegent filmspråk, hvor motivene er fulle av stemninger, symbolske lag og visuelle opplevelser. FOTO: Nordisk Film Distribusjon
Jessie Buckley har en magnetisk tilstedeværelse

Jessie Buckley spiller Harper med en magnetisk tilstedeværelse gjennom filmes første deler. Og hennes rolleprestasjon forsterkes på glimrende vis av at hun beveger seg rundt i Garlands frodige naturbilder – hvor gjengrodd vegetasjon, sterke farger og hint av forråtnelse bringer kraft og vemod til scenene. For ikke å snakke om stemningen Lesley Duncans vakre «Love Song» bidrar med på lydsporet.

Hovedpersonen bærer også med seg en kompleks sorgprosess som formidles med omhu. Og hun er gnistrende god i reaksjonene på alle variantene av skyld, skam, verbale angrep og uønskede seksuelle tilnærmelser som de mannlige rollefigurene utsetter henne for.

Men selv dyktige Buckley ender opp som en slags tilskuer i filmens finale. Og da havarerer for meg filmens sterke oppbygging i en uforløst, seig og (etter hvert) forutsigbar «body horror»-sekvens. Et klimaks som demper filmens brodd, og lesser på med noen opplagte forklaringer, anstrengte sammenhenger og vidåpne tolkningsmuligheter.

Visuelt er det en avslutning full av filmatisk nysgjerrighet, blodige sjangergleder og fiffige perspektiv på hvordan kvinneforakten holdes i live, men det er også en rotete slutt som pirker i manusets svakheter og lugger i noen av filmens tematiske tråder.

Her dukker det også opp noen symbolske elementer (muligens tilfeldig) som ikke blir adressert, og som dermed fremstår merkelige i en film som ellers er så opptatt av symbolikk og maktforhold.

«Men» har kinopremiere fredag 3. juni.

Om FILMEN

Men
  • Men
  • Slippdato: 03.06.2022
  • Regi: Alex Garland
  • Utgiver: Nordisk Film Distribusjon
  • Aldersgrense: 15 år
  • Sjanger: Drama, Horror, Thriller