PÅ KINO FRA 1. JULI: Animasjonsfilmen «Minions: Historien om Gru» er en oppfølger til «Minions» fra 2015, og er den femte spillefilmen i «Grusomme meg»-universet.
Her er det lite nytt under solen når det gjelder rollefigurer, handling eller humor, men det er et friskt påfyll av fargesprakende slapstick, superskurkaction og morsomme doser Minions-sjarm.
En ung Gru er tilbake i hovedrollen, og det gjør at filmen kan skifte lekent mellom den sorte humoren i hans stormannsgale skurkeambisjoner og den mer ultrasøte entusiasmen som preger store deler av laget i gult.
Manuset er av den meget enkle sorten, men filmen holder et høyt energinivå, leverer rikelig med latterkuler og bør klare å underholde både store og små i feriemodus.
ANMELDELSE: Lightyear – Morsomt og energisk romeventyr
Superskurkdrømmer
Det er 1970-tallet i USA, og 12 år gamle Gru begynner virkelig å få sving på skurketilværelsen. Han er i ferd med å ferdigstille sitt eget hemmelige kjellerskjulested. Han har Minions som kan hjelpe til med alt han trenger. Og han er nok skurkete nok til at sommergleder som kino, iskrem og spilleautomater alle tilpasses hans behov og ønsker.
Men da han ikke får bli med sine idoler i den beryktede Sekserbanden, så stjeler han deres magiske medaljong for å bevise hvor god skurk han er – og det setter i gang en del farer og forviklinger.
Med en tredelt plottlinje som inkluderer Minions på roadtrip, kampsporttrening og en Gru som møter sin læremester, så er det nok driv i handlingshoppingen til å glatte over historiens begrensninger.
Manusforfatter Brian Lynch («Kjæledyrenes hemmelige liv») har laget seg en veldig enkel rammefortelling, som gir stort handlingsrom og lar filmskaperne dyrke enkeltscenene med søthet, latter, smerte og bitte litt vemod. Det blir ikke en tilblivelseshistorie som griper med samme kraft som den såre barnehistorien i film nummer en – og du verden som plottet hangler av gårde her. Men det blir tidvis veldig gøy og riktig så livlig i kinomørket.
ANMELDELSE: Grusomme meg – Godhjertet skurk, resirkulert humor
Dyrker søthet og slapstick
Enten det er med ostepistol, slimhender, magiske krefter eller torturredskapet «Disco Inferno», så er det den gladvoldelige oppfinnsomheten som virkelig begeistrer i «Minions: Historien om Gru».
Her sitter den komiske timingen, de festlige lydene, den visuelle finessen, den spretne streken og den sorte humoren på en måte som sprudler av humør og lettbent skadefryd.
ANMELDELSE: Stranger Things S4 – Tilbake til røttene
Og så er det ikke til å komme bort fra at kosedyrsøtheten og de varierte personlighetene til den superdedikerte Minions-gjengen også bidrar til å gi filmen lunhet og massevis av leken forviklingshumor.
Igjen er Stuart, Kevin og Bob blant de mest fremtredende av de egenrådige undersåttene, men også Otto får vist frem sitt valpeglade heltemot i denne historien.
Her vet jeg jo akkurat hvilke manipulerende og markedskalkulerte knapper regissørene Kyle Balda og Brad Ableson trykker på for å få meg i godt kinohumør. Men i likhet med Gru, så sliter jeg med å motstå den solstrålende gule sjarmen.
«Minions: Historien om Gru» har kinopremiere 1. juli. Anmeldelsen er basert på den norske versjonen.
