PÅ NETFLIX FRA 3. JUNI: «Mr. Good – Gåten Eirik Jensen» er Netflix sin første norskproduserte «true crime»-dokumentarserie.
Det er en serie som er forteller om Eirik Jensen-saken på en lettfattelig måte, godt egnet for et internasjonalt publikum uten forkunnskap. Og en dokumentar som legger seg tett opptil den underholdningsfokuserte stilen som har gjort «true crime» til en svært populær sjanger for strømmegiganten.
Den store attraksjonen er tilgangen til den dømte politimannen Eirik Jensen, som her forteller sin historie fra fengsel.
Det hovedintervjuet geleides av rikelig med arkivklipp, nyhetsinnslag og rekonstruksjoner, samt intervju med familie, tidligere kollegaer, tidligere kriminelle, journalister, advokater og krimeksperter.
For dem som kjenner saken godt fra media, så kommer det ikke så mye nytt og spennende frem her. Det er en velprodusert fremstilling som balanserer Jensens påstand om egen uskyld opp mot de bevisene og personene som argumenterer for at han er skyldig i å ha bistått Gjermund Cappelen med omfattende narkotikasmugling.
Dokumentarskaperne skjuler seg stort sett i sømmene. De overlater til kildene å forklare, spekulere og reflektere. Og det er lite konfrontasjon og kritiske oppfølgingsspørsmål underveis.
Seriens største mangel er at den i liten grad klarer å svare på de sentrale spørsmålene rundt politiets informantarbeid og den politikulturen som applauderte resultatene uten å tilsynelatende ha sikker kontroll på metodene.
Disse spørsmålene blir stilt – og tilliten til politiet er et sentralt bakenforliggende tema her, men dokumentaren følger ikke ordentlig opp, og pirker bare i overflaten på den tematikken.
ANMELDELSE: We Own This City – Graver treffsikkert i en amerikansk politiskandale
Purk som omgås mye skurk
Det er fascinerende å følge Eirik Jensens karriere i Oslo-politiet. Det er en jobbhistorie som inneholder flere mediekjente saker og belyser hvordan politiets arbeid mot kriminelle miljø har endret seg de siste 30 årene.
Her tas vi tilbake til Uropatruljen på 80-tallet, til MC-krigen på 90-tallet og til Oslos gjengkonflikter på 2000-tallet. Her var Jensen sentral, og han utviklet stadig sin dialogmodell. Vi hører også om de utslagsgivende opplysningene han fikk fra sin informant Cappelen – om flylaster med amfetamin og funnet av kongelig tjuvgods fra Oscarshall slott på Bygdøy.
Det er en karriere hvor resultatene blir bejublet fra politiledelsen, og hvor grensene i samspillet med informanter blir til ulne gråsoner.
ANMELDELSE: Stranger Things S4 – Går tilbake til røttene
Dokumentaren gjør en god jobb med å vise frem fordelene og utfordringene som følger av en tett omgang med de kriminelle, men jeg skulle gjerne sett at «Gåten Eirik Jensen» var mer nysgjerrig på systemet som la til rette for disse gråsonene.
Serien har et par interessante avsløringer rundt dette, og flere ganger underveis – fra flere av ekspertkildene som intervjues – så stilles det kritiske spørsmål til politiets rolle og systemet de hadde rundt informanter. Men disse spørsmålene blir hengende i luften, uten av dokumentaren plukker dem ned og graver etter svar.
Det skyldes til en viss grad at verken Spesialenheten for politisaker, statsadvokaten, riksadvokaten eller den nåværende ledelsen i Oslo politidistrikt har ønsket å uttale seg, fordi saken ikke er helt avsluttet ennå. Men dokumentaren kunne likevel vært mer journalistisk pågående, mer åpen om sine undersøkelser, skaffet ekspertkilder med innsikt og stilt flere oppfølgingsspørsmål til de politilederne som i denne dokumentaren kun tar en vag form for selvkritikk.
ANMELDELSE: Everything Everywhere All at Once – et bugnende dessertbord av en film
Bygd for å underholde Netflix-publikummet
Det har blitt god butikk å lage underholdning av krim fra virkeligheten. I den sjangeren er intimitet til hovedpersonen, et galleri av minneverdige typer og en smak av spenningskrim elementer som tiltaler publikum. Og regissørene Ragne Riise og Trond Kvig Andreassen benytter seg her av alle tre.
Eirik Jensen får, som eneste intervjuobjekt, muligheten til å sitte nært og se rett i kameraet – og dermed rett inn i de tusen hjem – når han forteller sin historie. Det er en fortrolig henvendelsesform som kan ha betydning for TV-seernes sympati og hvordan de opplever Jensens troverdighet.
Flere av de andre intervjuobjektene ser ut til å være plassert på sine selvvalgte hjemmebaner – hvor introduksjoner, musikk og til og med lydeffekter er med å plassere dem i denne dokumentarens landskap. Dette er mytebyggende retoriske grep som låner fra Hollywoods verktøykasse, og gir kildene et drag av å være rollefigurer i krimhistorien som regissørene forteller.
Og krimhistoriene som fortelles fargelegges med bred pensel. Rekonstruksjoner med dramatiske bilkrasj, nervøs lårristing og hauger med narkotika er sammen med arkivklipp og fotografier med å billedlegge historiene. Og et velgjort lydspor henter ofte inspirasjon fra spenningsfilmen for å gi puls til begivenhetene.
ANMELDELSE: Top Gun: Maverick – En luftig adrenalinfest av de sjeldne
Alle disse valgte grepene er med på å forme hvordan historien presenteres og publikums opplevelse av hvordan ting skjedde. Og journalistisk er det slett ikke uproblematisk å låne såpass mye fra underholdningssjangerne når en skal lage en dokumentar om kriminalitet fra virkeligheten.
Resultatet er en «true crime» som fenger med et kjapt tempo, god kildetilgang, flinke historiefortellere, noen svært severdige intervju og en oppsiktsvekkende sak.
Men det er også en dokumentar som oppleves i overkant underholdningsfokusert, og som mangler analysene, ekspertene, de kritiske spørsmålene og dybden til å virkelig gi et innsiktsfullt svar på «gåten» Eirik Jensen – og hvordan en slik sak kunne oppstå.
«Mr. Good – Gåten Eirik Jensen» er på Netflix fra 3. juni. Anmeldelsen er basert på alle 4 episodene.
