PÅ KINO 23. SEPTEMBER 2022: Det er skrevet flere bøker om norske krigsseileres opplevelser under andre verdenskrig, men den store filmen har latt vente på seg. Når den først kommer, er den til gjengjeld så sterk, stødig og velspilt at den gir et klart inntrykk av de menneskelige kostnadene.
«Krigsseileren», skrevet og regissert av Gunnar Vikene («Trigger», «Vegas», «Her er Harold»), skildrer både lidelsene ute på sjøen og strabasene for de der hjemme med stor dramatisk tyngde.
Filmen er Norges dyreste, og det er ikke vanskelig å se hvor pengene er brukt, nemlig noen nervepirrende sjøscener med skremmende torpederinger og spektakulære flyangrep.
Det er likevel Kristoffer Joner, Pål Sverre Hagen og Ine Marie Wilmanns hovedroller som er mest avgjørende for filmens slagkraft. De gir ansikt til en del av norsk krigshistorie der noen ga så mye, men fikk ingenting tilbake. Det er gledelig å kunne konstatere at Maria Ekerhovds produksjon holder kvaliteten som innholdet fortjener.
ANMELDELSE: «House of the Dragon» er provoserende god TV
Må frakte ammunisjon i farlige farvann
Vi møter Alfred (Kristoffer Joner) i 1939, når han tar farvel med kona Cecilia (Ine Marie Wilmann) og mønstrer på en båt til New York sammen med kameraten Sigbjørn (Pål Sverre Hagen). De skal være ute i 18 måneder, men i mellomtiden starter andre verdenskrig. I stedet for å reise hjem, blir de nødt til å frakte ammunisjon i farlige farvann, patruljert av tyske ubåter.
Filmen følger Alfred og Sigbjørns påkjenninger til havs (og kanskje burde tittelen egentlig være «Krigsseilerne» i flertall?), samtidig som vi ser hvordan Cecilia sliter hjemme i det okkuperte Norge med barna Magdeli, William og Olav, uten å kunne vite hvordan det går med Alfred – og vice versa.
Vi får også møte et knippe andre sjøfolk som blir viktige i løpet av historien, blant andre Hanna (Alexandra Gjerpen), Monsen (Karl Vidar Lende) og – ikke minst – 14-åringen Aksel (Leon Tobias Slettbakk), som Alfred føler et slags ansvar for, etter å ha reddet ham opp fra sjøen.
Alle havner i umulige situasjoner i løpet av historiens gang, der det er sterkt å se hvilken risiko de blir utsatt for, og at forskjellen mellom liv og død er minimal. Det gjør også inntrykk å se hvordan psykiske påkjenninger nærmest må prosesseres på sekundet, fordi omstendighetene ikke tillater noe annet.
Godt og nyansert spilt
Filmens bankende hjerte er de sentrale figurenes mellommenneskelige forhold, godt og nyansert spilt av Joner, Hagen og Wilmann, i roller som krever både forsiktige og kraftfulle uttrykk (Wilmann for anledningen på klingende bergensk).
Den grunnleggende kjærligheten mellom Alfred og Cecilia og det nære vennskapet mellom de to litt ulike kameratene etableres godt, men uten å gå i detalj.
Deres historier har riktignok noen elementer som nærmer seg det kiosklitterære, men krysser aldri grensen, og fungerer derfor etter hensikten for å beskrive kaoset krigen forårsaket, ikke bare samfunnsmessig, men også innad i familiene.
Det merkes spesielt godt på Alfred og Cecilias barn, kanskje første og fremst Magdeli, strålende spilt av Henrikke Lund-Olsen som barn og Téa Grønner Joner (Kristoffer Joners egen datter) som ungdom.
Jeg må også trekke frem Leon Tobias Slettbakks flotte rolle som Aksel, en altfor ung krigsseiler med hjerteskjærende opplevelser som man får så inderlig vondt av.
ANMELDELSE: «Nede» er posttraumatisk galgenhumor
Stort og ambisiøst uttrykk
«Krigsseileren» har et stort og ambisiøst uttrykk som rammer inn historien uten å overskygge den. Sturla Brandth Grøvlens elegante foto, Tamo Kunz’ tidsriktige produksjonsdesign og Jean-Michel Boublils troverdige effekter smelter sammen til en visuell enhet som fører seeren inn i handlingen og epoken på en overbevisende måte.
Tormod Ringnes og Luise Hoffmans dynamiske lyd, og Volker Bertelmanns sparsommelige, men effektive musikk, sørger også for en god spennvidde i det fortellertekniske.
I en spesielt dramatisk scene, som i andre filmer kanskje ville ha vært preget av brautende orkestermusikk, er den dominerende lyden isteden båtmotorens dunk-dunk, som samtidig representerer hamrende hjerteslag. Filmen har også en praktfull sekvens der bildet henger på ansiktene, og der den sterkeste dialogen er den som ikke sies.
Figurene har ikke nødvendigvis så enormt store mengder dialog i resten av filmen, heller, men det de sier, betyr alltid noe. Her har Vikene økonomisert godt og gjennomtenkt med dialogen.
«Krigsseileren» er en vond og viktig film som har både det gode manuset, det solide skuespillet og den visuelle gjennomslagskraften til å matche sine intensjoner.
(Filmen ble anmeldt da den åpnet Den norske filmfestivalen i Haugesund 21. august 2022.)
