PÅ NETFLIX 05.08.2022: Det gikk lang tid fra Neil Gaimans kritikerroste tegneserie «The Sandman» først ble utgitt, til den tok steget fra papir til skjerm.
En rekke ulike adapsjoner har blitt annonsert og skrotet siden 1989, men nå har den omsider sett dagens lys — etter over 30 år.
Gaimans rolle de siste 30 årene har, ifølge ham selv, i all hovedsak vært å forhindre utviklingen av dårlige nytolkninger på TV og film. Har han lyktes i det?
Et smått nølende ja. Netflix-serien er langt fra perfekt, men når serien skinner, så skinner den sterkt. Dessverre er det en håndfull elementer som ikke sitter helt som de skal.
ANMELDELSE: «Bullet Train» treffer bedre med voldsestetikken enn humoren
En drømmeverden i forfall
Sandman, eller Drøm (Tom Sturridge), er herskeren av Drømmeriket — stedet mennesker drar når de drømmer. Når han blir holdt fanget i et århundre av en magiker som vil gjenopplive sin døde sønn, begynner riket hans å forfalle.
«The Sandman» følger Drøms reise for å gjenopprette orden, og redde både den virkelige verden og drømmeverden fra total ødeleggelse. Reisen blir mer omfattende enn det først virker som. Det viser seg nemlig at det finnes tilsynelatende vanlige mennesker der ute som har en spesiell tilknytning til drømmeverden.
Tom Sturridge er jevnt over solid i sin tolkning av Drøm, til tross for at han ser mer ut som en Twilight-vampyr som skal prøvespille for Tokio Hotel, enn han gjør en guddommelig skikkelse. Han lykkes godt i å formidle Drøm sin kalde, strenge og smått arrogante personlighet.
Sturridge balanserer hårfint mellom pliktoppfyllende, surmulende gudefigur, og en mann som gjør det han gjør for å berge det og de han er glad i fra hans egne feiltrinn.
https://www.youtube.com/watch?v=83ClbRPRDXU
Ujevn kvalitet
Når «The Sandman» er på sitt aller beste, er den virkelig god. Spesielt den femte episoden, som finner sted inne i en liten restaurant, treffer hver eneste spiker på hvert eneste hode når den utforsker vanlige menneskers oppførsel når alle hemninger og dømmekraft blir revet bort fra dem.
I høysetet sitter den britiske veteranskuespilleren David Thewlis. Han gjør en fremragende jobb som nylig rømling fra et mentalsykehus/fengsel, som plutselig får en ekstremt kraftig magisk gjenstand til sin disposisjon.
Men ikke hele serien er like bra som dette høydepunktet. Spesielt de siste episodene bommer litt. De nye figurene som dukker opp etter hvert, engasjerer i liten grad.
ANMELDELSE: «Prey» overrasker med en helt annen type actionhelt
Historien om Rose Walker (Vanesu Samunyai), hovedkarakteren i episodene syv til ti, greide aldri helt å fenge meg. Faren hun utgjør mot Drømmeriket oppleves sjelden like truende som det fremstilles, og med en gang hun kommer inn i bildet virker det som hele tonen til serien endres. Den går fra gravseriøs og mørk til overraskende lettsindig, til tross for at tematikken fortsatt er ganske utrivelig.
Dette forsterkes av en rekke humoristiske elementer gjennom alle episodene som forsøksvis skal lette litt på trykket. Dette krasjer ofte med resten av stemningen — for eksempel komiker Patton Oswalt som ravnen Matthew.
Jeg savner en mer vågal visuell utforming, da «The Sandman» ofte fremstår tammere enn den originale tegneserien.
Å adaptere en såpass visuelt slående tegneseriestil til TV-formatet, er ikke en enkel oppgave, men når man ser bilder fra tegneserien satt opp mot bilder fra TV-serien, så er det umiddelbart klart hvilken av de to som er mest appellerende.
Det er ikke nødvendigvis et mål i seg selv at en adapsjon skal være prikk lik kildematerialet, men med et så visuelt rikt utgangspunkt fremstår det som en tapt mulighet. Spesielt Drømmeriket oppleves som underlig flatt mesteparten av tiden. Det begrenses ofte til grå, tomme ørkenområder og slott, og et tilsynelatende ganske vanlig, gammeldags bibliotek.
ANMELDELSE: «Annette» er en av årets mest særegne overraskelser
Interessant kampalternativ
«The Sandman» fortjener skryt for ett utrolig forfriskende element. En klassisk slåsskamp eller trylleduell er knapt å oppdrive noe sted, bortsett fra litt mild knuffing og knivstikking blant de vanlige menneskene. Alt dreier seg om sinnets styrke, og til tross for at det er magiske evner inne i bildet, blir de sjelden brukt til direkte angrep.
Det er spesielt én sekvens som bruker dette til veldig god effekt, der Drøm og ingen ringere enn Djevelen (Gwendoline Christie) kjemper for å overgå hverandre ved å fremkalle sterkere og sterkere beist — en slags guddommelig versjon av når barn sier høyere og høyere tall for å vinne krangler, for eksempel «fus ganger tusen».
I et film- og serielandskap hvor det meste som ikke er jordnære dramaer ofte ender i store, episke kampscener, er det godt å se en serie som styrer unna det, til fordel for interessante alternativer.
Netflix sin «The Sandman» består av åtte timer med veldig varierende kvalitet. Til tross for noen knakende gode episoder, kan det fortsatt virke som den originale tegneserien er den optimale måten å oppleve historien om Drøm.
«The Sandman» hadde premiere på Netflix 5. august 2022. Anmeldelsen er basert på samtlige 10 episoder.
