PÅ KINO 2. SEPTEMBER 2022: Visst var det modig av regissør Erik Poppe å gi seg i kast med en ny filmatisering av Vilhelm Mobergs «Utvandrerne»-bøker, 50 år etter Jan Troells to legendariske filmer med Max von Sydow og Liv Ullmann i hovedrollene.
Likeså må det ha krevd mot å komprimere historien i de fire bøkene, som Troell brukte 6,5 timer på å fortelle, ned til en spilletid på «bare» 2 timer og 30 minutter.
Det merkes nok at snarveier er tatt og at mye er tatt bort, men Siv Rajendram Eliassen og Anna Bache-Wiigs manus greier å fortelle en helhetlig og sammenhengende historie som formidler bokseriens åndelige mål og mening.
Sammen med Poppes virtuose fortellerteknikk og Terrence Malick-inspirerte bilder, praktfullt fotografert av John Christian Rosenlund og Martin Otterbeck, har dette blitt en vakker og poetisk filmopplevelse som vekker både følelser, forståelse og engasjement.
«Utvandrerne» eksisterer godt side om side med Troells gamle filmer, samtidig som den i sine siste øyeblikk gir oss en påminnelse om at figurenes prøvelser dessverre stadig er aktuelle.
ANMELDELSE: «Olsenbanden: Siste skrik!» innfrir det man måtte ha av middels forventninger
Gir historien et klart feministisk preg
Også denne filmen handler om hvordan ekteparet Nilsson, Karl-Oskar (Gustaf Skarsgård) og Kristina (Lisa Carlehed), forlater Sverige på 1840-tallet og setter kursen mot Amerika.
Vi følger deres strabasiøse ferd over Atlanterhavet, det kaotiske møtet med det nye landet, det harde nybyggerlivet i Minnesota og utfordringene som møter dem, blant annet kampen mot religiøs undertrykkelse.
En av forskjellene mellom denne og de gamle filmene, er at historien for det meste fortelles fra Kristinas perspektiv, mens Karl-Oskar er en mer fraværende bakgrunnsfigur.
Ett av filmens viktige elementer, er Kristinas vennskap med den tidligere «gledespiken» Ulrika (Tove Lo), som på sin side forsøker å frigjøre seg fra sin egen fortid, preget av menns vilje og lyster.
Denne innfallsvinkelen gir historien et klart feministisk preg, med fokus på hva Kristina må ofre som mor og kvinne, og filmen er da også dedisert til alle mødre som våger.
Maner frem både kjærligheten og sorgen
Lisa Carlehed spiller sterkt og modig i rollen som Kristina, og maner frem både hennes kjærlighet til familien, sorgen over å ta farvel med Sverige og tvilen på sin manns drøm om et fritt liv i Amerika. Hun spør seg selv om noen kan fanges av andres frihet, med en klar hentydning til seg selv.
Selv om Karl-Oskar kanskje ikke har en like fremtredende plass i denne filmatiseringen, har Gustaf Skarsgård nok av spillerom til å formidle hans handlekraft og gjennomføringsvilje, men kanskje også blindheten når det gjeldes konas utsatte posisjon.
Artisten Tove Los første filmrolle bærer bud om at hun også kan forfølge en karriere som skuespiller, for hun har evnen og gnisten til å gjøre Ulrika til en spennende og troverdig figur.
Av barna må Kerstin Linden trekkes frem, for hennes gode prestasjon som Lill-Märta gir noen sørgelige bilder på hvor utsatte migrantbarn kan være når vanskelige omstendigheter gjør at de ikke får den nødvendige omsorgen.
ANMELDELSE: «Si ingenting» er en frisk og underholdende musikkdokumentar
Forenkler og effektiviserer historien
Filmens bilder og stiluttrykk har som nevnt kvaliteter som gjør det lett å trekke paralleller til noen av Terrence Malicks filmer.
Bruken av håndholdt kamera, naturlig lys, vidåpne naturtablåer, ekstreme nærbilder, «slow motion», himmelsk musikk og en lyrisk fortellerstemme som snakker om skjebne, familie og kjærlighet, kan minne om noe vi har sett i for eksempel «The Tree of Life» og «A Hidden Life».
I førstnevnte film leker Jessica Chastain på et tidspunkt med en sommerfugl. I denne filmen leker Lisa Carlehed med en marihøne.
Samtidig har «Utvandrerne» sin egen klare identitet gjennom den unike fortellingen om den massive nordiske emigrasjonen til USA på 1800-tallet, slik den skildres i Mobergs romaner.
Det er en imponerende svensk-norsk-britisk produksjon med sterkt skuespill, storslåtte bilder og en forseggjort tidskoloritt, blant annet med noen overraskende detaljerte bybilder fra ankomsten til New York.
Har man et nært forhold til bøkene eller Troells filmer, vil man kanskje føle at «noe mangler», noe en del svenske anmeldelser har påpekt. Dette mener jeg er feil måte å angripe filmen på.
Erik Poppes «Utvandrerne» forenkler og effektiviserer historien, men uten å miste kjernen, samtidig som den aktualiseres og settes inn i en moderne kontekst. Derfor fortjener denne filmen sin plass på kinolerretet.
