PÅ KINO 23. SEPTEMBER 2022: Skuespiller Olivia Wilde imponerte mange med den morsomme regidebuten «Booksmart» i 2019.
Andrefilmen er ikke like god, men tyder på at Wilde fremdeles kan være en interessant filmstemme fremover.
«Don’t Worry Darling» har et premiss som stiller flere tankevekkende spørsmål, og legger til rette for en provoserende diskusjon om å være kvinne i et samfunn skapt av og for menn.
Litt tam utførelse, lav spenningskurve, en gjennomsiktig tvist og svakt skuespill i en av de viktige rollene, gjør at filmen dessverre ikke oppfyller sitt potensial, og gjør at sprengstoffet i materialet blir redusert til en kinaputt.
ANMELDELSE: Olsenbanden – Siste skrik! – enkel underholdning
Lever i en utopi
Alice (Florence Pugh) lever et lykkelig liv med ektemannen Jack (Harry Styles) i Victory, et lite utopisk samfunn i den amerikanske ørkenen ett sted på 1950-tallet.
Alle de mannlige innbyggerne jobber for selskapet Victory Project, som eier og styrer hele byen, mens konene deres tilbringer hverdagen som bekymringsløse husmødre.
For Alices del betyr det skravling og shopping med venninnene Bunny (Olivia Wilde), Peg (Kate Berlant) og Violet (Sydney Chandler). Ingen av dem vet hva ektemennene jobber med, eller hva selskapet produserer, annet enn «utvikling av progressive materialer».
Så skjer det noe som får Alice til å begynne å stille spørsmål om hva som foregår hos Victory og hvilke intensjoner den karismatiske grunnleggeren Frank (Chris Pine) egentlig har. Gradvis begynner hun å avdekke noen urovekkende hemmeligheter som ikke alle ønsker frem i lyset.
ANMELDELSE: Utvandrerne – Vekker både følelser, forståelse og engasjement
Paralleller til samtiden
Historien preges av 1950-tallets idylliserte familiestruktur og kjønnsrollemønstre, der sterke menn ser det som sin gudegitte oppgave å ta vare på sine svake koner (derav filmens tittel).
Selv om handlingen er basert på et over 60 år gammelt kvinnesyn, vil man nok kunne se paralleller til enkelte menns holdninger i vår egen samtid.
Dessverre gir ikke manuset rom for de store diskusjoner rundt temaet, da Olivia Wilde virker mer interessert i å dyrke mystikken og spenningen. Den store tvisten kommer imidlertid ikke som en enorm overraskelse.
Rent stilmessig dyrker nemlig filmen 1950-tallets mote, musikk, arkitektur og interiør. Alle bor i store ettplanshus med nyklipte plener, frodige palmetrær og store innkjørsler med fargesprakende dollarglis.
Den nærmest kunstige estetikken gir hele tiden signaler om at noe ikke er helt som det skal være, men historien bygger opp til et klimaks som ikke fungerer helt optimalt.
ANMELDELSE: Ringenes herre: Maktens Ringer – Tar pusten fra meg!
Harry Styles mangler spennvidden
«Don’t Worry Darling» har et godt midtpunkt i Florence Pugh, som gir Alice både et drag av frykt og paranoia, men også styrke og handlekraft.
Når det gjelder Harry Styles, er jeg redd han kommer til kort. Han er en god popartist, men har rett og slett ikke den nødvendige spennvidden som skuespiller i en så stor og viktig rolle.
Derfor blir ikke kjemien mellom Alice og Jack troverdig nok, og det er grunn til å tro at førstevalget Shia LaBeouf, som forlot prosjektet av årsaker det foreligger en viss uenighet om, kunne ha fungert mye bedre.
Chris Pine er imidlertid solid som Frank, den karismatiske grunnleggeren av Victory Project, som ifølge Olivia Wilde er basert på den kanadiske psykologen og forfatteren Jordan Peterson, som hun omtaler som «en helt for incel-bevegelsen».
«Don’t Worry Darling» har åpenbart en feministisk agenda med en tematikk rundt enkelte menns holdning til kvinner, men jeg skulle ønske den behandlet sine ideer på en sprekere og mer kontroversiell måte.
(«Don’t Worry Darling» ble anmeldt da den ble vist utenfor konkurranse på filmfestivalen i Venezia.)
