PÅ VIAPLAY 25. SEPTEMBER: «Fenris» tar i bruk den norske ulvedebatten som bakteppe for en mørk og dyster krimhistorie i vakre, erkenorske omgivelser.
Med et så splittende tema i norsk offentlighet, var det bare et spørsmål om tid før noen tok på seg ansvaret for å klekke ut en krimserie der ulver og de som jobber tett på dem er en sentral del av handlingen (filmen «Ulvesommer» fra 2003 kan vel strengt tatt få litt ære her også).
Serieskaper og regissør Simen Alsvik, kjent for serier som «Lilyhammer», «Ragnarok» og «Neste sommer», ble mannen som tok på seg oppgaven, og har her skapt et mysterium som lykkes i å holde på engasjementet mesteparten av tiden.
Dessverre bommer serien ofte i sin skildring av de lokale rollefigurene.
ANMELDELSE: «Forsvinningen – Lørenskog 31. oktober 2018» holder seg i overflaten.
Ulveangrep eller kriminalitet?
Emma Salomonsen (Ida Elise Broch) er en ung biolog og alenemor til sønnen Leo (Viljar Knutsen Bjaadal). Når Emmas far, den kontroversielle ulveforskeren Marius Stenhammar (Magnus Krepper), plutselig slutter å gjøre jobben sin, reiser hun og sønnen hjem til den lille bygda der hun vokste opp for å finne ut hva som har skjedd.
I bygda viser det seg at en ung gutt nylig har forsvunnet. Etter Emma konfronterer faren med funnet av guttens blodige jakke i hans hus, forsvinner han også. Dette overbeviser henne om at forsvinningene må dreie seg om kriminelle handlinger, mens resten av bygda er fast i troen på at en lokal ulvestamme har skylda.
Når Emma og den lokale journalisten Naim (Cengiz Al) begynner å nøste opp trådene i lokalsamfunnet, avslører de en rekke ubehagelige hemmeligheter og dystre sannheter om både folket i den lille bygda, og Emmas egen familie.
Ida Elise Broch spiller jevnt over godt som Emma Salomonsen, men det er ikke alltid at hennes litt i overkant alvorstunge tilnærming til livet oppleves som helt troverdig. Mange av de strenge kommentarene hennes virker mer humørløse enn hardbarka, på en måte som gjør karakteren smått vanskelig å like eller føle noen reell sympati for til tider.
ANMELDELSE: «Speak No Evil» er definitivt ikke for sarte sjeler.
Bitter bismak
Noen elementer med handlingen virker litt uinspirerte. Spesielt én ganske trøblete ungdomsgjeng fremstår relativt overfladisk i sin overdrevent ondsinnede mobbekultur, og føles sjeldent som en ekte gruppe problembarn.
Det er særlig én scene, der et barn sitter ved kjøkkenbordet og tar seg en sigarett, som føles farlig nærme det parodiske hva gjelder «disse barna har det ikke så bra hjemme»-tematikken.
Det er også en avdekking om en viktig rollefigur og vedkommendes mørke hemmeligheter, som blir overraskende lite kommentert videre i serien, på en måte som oppleves ganske merkelig. Spesielt en scene mot slutten, der en håndfull av seriens mest sentrale rollefigurer står på et berg og hedrer denne personen, gir avsløringen en bitter bismak. Blant de står nemlig offeret som er mest direkte berørt av hemmeligheten, og det hele oppleves problematisk lite gjennomtenkt ettersom det aldri blir tatt tilstrekkelig tak i.
ANMELDELSE: «Athena» er en eksplosiv kruttønne av en film.
Estetisk erkenorsk
I kjent nordisk noir-stil har «Fenris» en fargepalett som alltid får skumringen til å virke rett rundt hjørnet, uansett hvilken tid på døgnet handlingen finner sted. Kjølige gråtoner og mørke skoger er sentrale deler av den visuelle utformingen, og skaper et stemningsfullt, dystert bilde av det lille lokalsamfunnet. I tillegg er mye av serien filmet med et håndholdt kamera, som gir det helhetlige uttrykket en ekstra utpreget råhet.
Også musikken har noen særegne trekk ved seg. Serien tar ofte i bruk klassisk norske musikalske elementer som felespill, som bidrar til at dette virkelig oppleves som et utpreget nordisk mysterium.
Musikkbruken er også relativt sparsommelig, og i mange scener der andre krimserier fort kunne tydd til en subtil droning i bakgrunnen, tør serieskaperne ofte å la dialogen og lydene fra naturen snakke for seg selv.
Der «Fenris» har en håndfull mangler, gjør den i det minste opp for en del av det med en gjennomført estetisk sans som bruker norsk natur og musikk på en vakker, men samtidig smådyster måte.
«Fenris» har premiere på Viaplay søndag 25. september. Hele serien slippes samtidig. Anmeldelsen er basert på alle 6 episodene.
