Pinocchio

På Disney+ 8. SEPTEMBER: Denne nye «Pinocchio»-filmen føyer seg inn i rekken hvor Disney lager nyinnspillinger av sine gamle animerte klassikere. Men selv om originalen er over 80 år gammel, så klarer ikke Robert Zemeckis («Polarekspressen») å trylle frem en film som overgår tegnefilmen fra 1940.

Her kopieres det kjente og kjære. Timmy Gresshoppe er fortellerstemmen, smellvakre «When you Wish Upon A Star» triller ut av høyttalerne og den blå feen oppfyller den aldrende treskjæreren Geppettos ønske om å få en levende gutt.

Alt er vellaget og oppdatert i en blanding av «live action» og animasjon, men det er noe stivt og markedsforsiktig over hendene som trekker i trådene på denne produksjonen.

Det er også lagt til små manusendringer, noen produktplasseringer og et par pedagogiske halvsensureringer fra Disneys folkekjære animasjonsfilm, uten at de enderingene løfter eventyret eller klarer å smelle med sine poeng. Det fremstår bare markedstilpasset.

Mangler egenart og oppfinnsomhet

Historien om tregutten som blir levende, og som kan bli en ordentlig gutt hvis han kan vise seg modig, sannferdig og uegoistisk, etableres med lunhet og vemod i treskjærer Geppettos (Tom Hanks) butikk.

Unge Benjamin Evan Ainsworth («The Haunting of Bly Manor») gir en kvikk og sjarmerende stemme til den naive Pinocchio. Og i en verden befolket av både mennesker og snakkende dyr, så humper vår hovedperson i vei på stort sett den samme ferden som Disney viste oss i 1940.

Her jobber Robert Zemeckis igjen med Tom Hanks og komponist Alan Silvestri, og det er merkbart at Disney har betalt for – og fått – kvalitet i alle ledd i denne solid produserte gjenfortellingen.

Men magien, den fantasifulle oppfinnsomheten og egenarten uteblir.

Hele produksjonen kjennes satt og forsiktig. De visuelle utskeielsene er fargerike og vakre, men de oppleves også veldig kontrollerte og tamme på skjermen.

Og når i tillegg Gepettos fagre håndverk blir redusert til en lekehylle fylt av egenreklame for andre Disney-produkter, så sitter jeg med en hul følelse av å se på noe som er klamt og kommersielt, og ikke noe som sprudler av filmskapernes kunstneriske ambisjoner.

Svekkes av noen unødvendige endringer

Robert Zemeckis og Chris Weitz har ferdigstilt et manus som skal ha vært innom flere hender siden filmen ble påbegynt i 2015. De gjør noen merkbare endringer fra den velkjente tegnefilmen, og det svekker dessverre en del av originalens viktige scener. Dette gjelder både måten Pinocchio havner i trøbbel på, måten han lærer å ikke lyve og det farefulle klimakset.

Den nye versjonen har slipt bort noen av de litt skarpe kantene i den gamle tegnefilmen, og resultatet er stort sett en fattigere og tematisk flatere utgave av eventyret.

Det er likevel noen hyggelige høydepunkter her. Den uærlige reven Honest John er fremdeles en attraksjon i komiker Keegan-Michael Keys pratsomme versjon.
Katten Figaro bidrar med store doser familievennlig søthet, og som musikal har jo «Pinocchio» flere sangnummer som fremdeles skinner som stjerner i Disneys rikholdige katalog.

Det gjør at filmen er verdt en titt for gamle fans og for Disney-glade familier med stor filmappetitt. Men jeg hadde betraktelig mer glede av å se igjen tegnefilmen fra 1940. Den ligger også på Disney+.

«Pinocchio» har premiere på strømmetjenesten Disney+ den 8. september.