Ett minutt over midnatt 17. oktober 2012 inntok den amerikanske strømmetjenesten Netflix Norge. For 79 kroner i måneden fikk man ubegrenset tilgang til biblioteket av film og TV-serier – nordmenns TV-vaner skulle begynne å endre seg.
Nå, 10 år senere, er Netflix allemannseie i norske hjem. Strømmegiganten har flere konkurrenter enn noensinne, men står, til tross for noe nedgang i abonnenter, fortsatt knallsterkt i folks bevissthet som strømmetjenesten «alle må ha».
Opp gjennom åra har Netflix underholdt oss med blant annet påkostede prestisjedramaer, ektefølte high school-serier, gyselig skrekk og spennende eventyr – for ikke å glemme alle de middelmådige filmene og seriene strømmegiganten også spyr ut.
Og her er altså de originale titlene vi husker best fra 10 år med Netflix!
Og ja, vi vet hva «Netflix & chill» betyr – litt gøy må vi få lov å ha det!
De tre største flaggskipene
«House of Cards»: – Dette er fremtiden, strømming er fremtiden. TV vil ikke være TV om fem år, alle vil strømme, fortalte manusforfatter Beau Willimon entusiastisk under TV-messa Mipcom i Cannes i 2012.
Willimon var nemlig serieskaper for Netflix sin første storsatsing på originale serier, og «House of Cards» varslet endring i TV-seriens status.
Med David Fincher på regi på de første episodene og den en gang så høyt aktede Oscar-vinnende skuespilleren Kevin Spacey i hovedrollen, tok serien oss med til den amerikanske politikkens iskalde verden.
Filmpolitiets anmelder, Andreas Hadsel Opsvik, kalte serien for «The West Wing sin vonde tvillingbror» i sin anmeldelse, og konkluderte med at han elsket starten på serien som overbeviste med sitt politiske spill og manipulative mesterhjerner. Terningkast 6.
Og serien overbeviste ikke bare Filmpolitiet, den overbeviste også Emmy-akademiet, som nominerte «House of Cards» til beste dramaserie som den første strømmeserien i historien. Prisen gikk til den siste sesongen av «Breaking Bad», men «House of Cards var likevel historisk».
Så rakna det jo dessverre for serien etter hvert, de politiske intrigene begynte å bli langdryge og alvorlige #metoo-anklager tikket inn om Kevin Spacey – men begynnelsen, den var god!
«Stranger Things»: Så skrur vi tiden frem noen år til sommeren 2016, og tilbake til 1983.
«Stranger Things» inntok TV-rutene våre, og kombinasjonen av high school-sjangerens stemninger, Steven Spielbergs 80-tallslunhet og Stephen Kings øye for det ubehagelige hektet oss umiddelbart.
Med flere knallgode rollefigurer, et knakende godt soundtrack og en lekker fargepalett som ga behagelig frysninger nedover ryggen, skapte brødrene Matt og Ross Duffer en kul og rik verden. Hvor tema som vennskap og det å miste et barn behandles både lunt og brutalt.
Vi forelsket oss i den nerdete firerbanden Mike (Finn Wolfhard), Dustin (Gaten Matarazzo), Lucas (Caleb McLaughlin) og Will (Noah Schnapp), lot oss fascinere av den mystiske Eleven (Millie Bobby Brown) og fikk et hjerte for den godlynte, men rufsete sheriff Hopper (David Harbour).
Serien har ikke vært like knallgod i alle sine senere sesonger, men det har alltid vært underholdende. Og vi er veldig spente på hvordan det skal gå med gjengen vår i Hawkins, Indiana, i den femte og siste sesongen av serien som antageligvis kommer i løpet av 2024.
Anmeldelse: «Stranger Things» S1 – Sår og kul retrofest.
«The Crown»: 2016 var virkelig et stort år for Netflix. Etter en sommer kledd i 80-tallets farger skulle høsten bli en mer spektakulær affære da turen gikk til det britiske kongehuset i «The Crown».
Serieskaper Peter Morgan introduserte oss for en ung Eliazbeth, som i Claire Foys skikkelse sto på trappene av en brytningstid hvor Storbritannias konservative holdninger som stormakt, monarki og kirkestat ble utfordret av både opinion og kongefamiliens medlemmer.
Godt hjulpet av glitrende skuespillere, nydelig foto (blant annet skutt av den norske filmfotografen Ole Bratt Birkeland) og en velgjort tidskoloritt, ble den første sesongen var en storslått og vellykket historietime.
Krig, politiske intriger, skandaler og et vaklende britisk imperium – Peter Morgan vevde alt sammen med et fokus på personen bak kronen oppi det hele.
Vi lot oss fenge i 2016 og serien fortsatte å fenge oss, også da nye skuespillere tok over hovedrollene. I november er det Imelda Staunton som forvalter rollen som dronning Elizabeth II når den femte sesongen av «The Crown» har premiere, og det gleder vi oss stort til!
Anmeldelse: «The Crown» S1 – en storslått og vellykket historietime.
Krim fra virkeligheten
«Making a Murderer»: Sammen med podkasten «Serial» og HBO-dokumentaren «The Jinx» er Netflix-serien «Making a Murderer» en av viktige titlene når historien om «true crime»-sjangerens voldsomme popularitet på 2010-tallet skal skrives.
Serien om det mulige justismordet på Steven Avery ble en raskt voksende TV-begivenhet i jula 2015, og «Making a Murderer» ble både en seersuksess og en del av nyhetsbildet i starten på 2016.
Filmpolitiet intervjuet også serieskaperne under den noe dramatiske overskriften «Aktor stanset nesten Making a Murderer». Og selv om serien ble kritisert for en del unnlatelser i hvordan de fremstilte sin hovedperson og sakens bevis, så var det enorm interesse for hvilke følger seriens avsløringer kunne få for Steven Avery og drapsdommen han sonet.
Etter «Making a Murderer» har virkelighetsbasert krim blitt en av Netflix sine store satsinger. Med blant annet «Tiger King», undersjangeren «true swindle» og stor suksess for dramatiseringer som «Dahmer».
Men «Making a Murderer» er nok fremdeles den vi husker best. En serie som i både estetikk, stil, og fortellerteknikk har satt sine spor i et veltråkket sjangerlandskap.
De store snakkisene
«Tiger King»: Og apropos true crime og «Tiger King: Joe Exotic og «Tiger King: Murder», Mayhem and Madness» må faktisk med på denne listen når vi snakker om titlene som ble de største snakkisene.
For snakka folk om noe annet enn «Tiger King» i mars 2020? Ja, bortsett fra koronapandemien da selvfølgelig.
Og vi skal ikke starte en ny konspirasjonsteori om at Netflix skapte pandemien i en lab nettopp for å sikre at millioner av mennesker verden over ikke hadde noe bedre å gjøre våren 2020 – men makan til god timing fra Netflix.
For den helsprø røverhistorien om en tigerkonge, en dyrerettighetsforkjemper og et drap, viste seg å være akkurat det vi trengte da landet stengte ned.
Filmpolitiets anmelder Miriam Folland trillet terningkast 5 til serien og kalte den «en absurd reise inn i en helt tullete og forstyrrende verden.»
«Bridgerton»: Netflix har en nese for god romjulskos og liker å slippe spennende titler i mellomjula, når seriekritikere som oss ofte har juleferie. Derfor anmeldte vi aldri tidligere nevnte «Making a Murderer», vi anmeldte aldri 2018s store romjulssnakkis «Bird Box», og vi anmeldte heller ikke den første sesongen av «Bridgerton».
Vi så den ja, som resten av verden, da dukket opp hos strømmetjenesten første juledag 2020. Og den delen av Filmpolitiets redaksjon som har en umettelig appetitt på romantiske kostymedrama elsket den!
Lady Whistledowns skarpe tunge, men myke fortellerrøst var en fortreffelig innpakning for denne saftige og skamløse såpeoperaen av et kostymedrama, som skildret de skandaløse livene til Londons elite på 1800-tallet.
Serien tok oss med storm med sin fargesprakende palett, sitt lekne lydspor, de engasjerende rollefigurene og den dampende romantikken. Og «alle» hadde noe de skulle ha sagt om «Bridgerton».
Serien ble på den ene siden hyllet på grunn av sin feministiske snert, og fordi det fargerike castet viser at det absolutt er mulig å få til representasjon av mangfold i TV-ruta. Men mange mente at seriens forsøk på å være fargeblind var problematisk, og den høstet også kritikk for en unyansert skildring av sex uten samtykke.
Da sesong to tikket inn tidligere i år satt vi likevel klistret til skjermen igjen. Kjære Lady Whistledown, 2023 og sesong tre kan ikke komme fort nok!
Anmeldelse: «Bridgerton» S2 – Unnskylder seg aldri – og jeg elsker det!
«Squid Game»: Den koreanske filmscenen har vært kjent i en årrekke for folk som interesserer seg i sjangerfilm, som horror og monsterfilm.
Men da Bong Joon-Ho vant Oscar for beste manus, beste regi og «Parasitt» vant Oscar for både beste film og beste fremmedspråklige film i 2020, åpnet det opp for at koreansk film kunne nå ut til et enda bredere publikum.
Sammen med den voksende interessen for koreansk kultur i vesten, via for eksempel K-Pop, var det nå et skrikende behov i markedet som Netflix visste å utnytte. Resultatet var den store snakkisen for seriehøsten 2021 – «Squid Game», en serie der «Luksusfellen» møtte «The Hunger Games» i et koreansk gameshow fra helvete.
Serien kombinerte en fargesprakende palett og et tilskrudde univers med rollefigurer vi fikk et hjerte for. Og den fikk oss til å svette i hendene av gamle barneleker som 1-2-3 rødt lys, og tautrekking.
Den lekne visuelle stilen og kontrasten mellom barneleker og ekstrem vold gjorde serien brutal og sjokkerende, morsom og underholdende.
Men det som gjorde at «Squid Game» faktisk gjorde inntrykk på oss var dybden i historien som ble fortalt, kritikken av det kapitalistiske samfunnet og den velplasserte kommentaren om de enorme forskjellene mellom fattig og rik. Så må vi innrømme at serien ikke holdt et like høyt kvalitetsnivå gjennom hele sesongen, men underholdt det ble vi!
Grøss og gru
«The Haunting of Hill House»: Fra ultravoldelig underholdning, til gyselige grøss – Netflix har etter hvert fått et ganske variert og fengende skrekkbibliotek, mye takket være sitt samarbeid med serieskaper Mike Flanagan.
Regissøren av «Doctor Sleep» har gitt strømmetjenesten flere uhyggelige godbiter i «Midnight Mass» og ferske «The Midnight Club», men det er hans fantastisk gode «The Haunting of Hill House» som er hans beste Netflix-gyser – den gikk rett inn på topplisten vår for 2018.
Med utgangspunkt i en Shirley Jackson-bok fra 1959, er dette en serie som på elegant vis tar tak i gjenkjennelige og universelle engstelser vi har for våre nærmeste, og kjører de gjennom et deilig spøkelseshus som skremmer våre hovedpersoner både i våken og sovende tilstand.
Vi skremmes ikke med «jump scares» hver gang kameraet rører på seg. Det kan faktisk gå så lang tid mellom gysene at en nesten glemmer at dette er en grøsser, men bare nesten. Og når det smeller, så smeller det på herligste vis.
ANMELDELSE: «Midnight Mass» – Skrekkelig god religionskritikk.
Smalere favoritter
«BoJack Horseman»: Mellom storserier, prestisjedrama, polerte julefilmer og uendelig med virkelighetsbasert krim, så har også Netflix levert noen litt smalere produksjoner som virkelig har begeistret med særpreg og kunstferdighet.
En av de vi husker best av disse er den animerte komiserien «BoJack Horseman».
I et Hollywood befolket av snakkende dyr lever den falmede «sitcom»-stjernen BoJack et liv dynket i frustrasjoner, alkoholisme og melankoli.
Og selv om hovedpersonens mange laster utgjør motoren i rikelig med treffsikker og ganske så mørk humor, så mister aldri serien evnen til å romme alvor, tematisk innsikt og stor medmenneskelighet.
Måten serien tør å snakke åpent om store menneskelige problemer, som avhengighet, depresjon og mental helse, gir serien en nerve og en ektefølt oppriktighet.
Og den herlige blandingen av absurde streker, lunt selskap, smart satire, poetiske pusterom og kneggende morsomme vitser gjør «BoJack Horseman» til helstøpt seriekunst.
«Arcane: League of Legends»: Da en animasjonsserie basert på spillet «League of Legends» dukket opp hos Netflix, trodde vi dette kun ville være av interesse for deg som faktisk har spilt «LoLs», og at serien var for smal til å prioritere en anmeldelse på.
Akk, så feil man kan ta, for «Arcane: League of Legends» er animasjonskunst av ypperste klasse, og en mesterlig fortalt historie om kjærlighet, traumer og tap.
Serien ga oss tilblivelseshistorien til Vi og Jinx, to av de mest populære spillfigurene i «LoL», men du trengte ingen forkunnskap fra spillet for å la deg rive med av fortellingen.
Ved å kombinere 3D-animerte figurer med håndtegnet 2D-animasjon skapte det franske animasjonsselskapet Fortiche Production en unik stil og et malerisk uttrykk som så helt fantastisk ut.
«Arcane: League of Legends» var rett og slett både en fryd for øyet og en knallsterk historie som traff oss rett i hjerterota. Resultatet var terningkast 6 fra Filmpolitiet.
Anmeldelse: «Arcane: League of Legends» S1 – Animasjonskunst av ypperste klasse.
Og til slutt – alt trashet vi elsker å hate
Men alt kan ikke være terningkast 6. Og selv om vi alltid må huske på at Netflix også satser på ambisiøse filmer fra større regissører, der målet er å melde seg på i Oscar-kappløpet – «Roma», «Mank», «Marriage Story» og «Blonde», for å nevne noen – så er det mye av innholdet på Netflix som aldri er laga for å få en sekser på terningen.
Serier og filmer som bare er ment som tanketom underholdning, der avkobling istedenfor påkobling er poenget. Serier og filmer som er ren eskapisme, der du rett og slett kan skru hjernen av et par timer.
Vi snakker selvfølgelig om alt trashet. For la oss være ærlige – Netflix renner over av TV-trash. Guilty pleasures og seriene og filmene vi elsker å hate har vært definerende for det første tiåret med Netflix i TV-ruta.
«Juleprinsen», «Juleprinsen 2», «Juleprinsen 3» «The Princess Switch», «The Princess Switch 2», «The Princess Switch 3», «The Kissing Booth», «The Kissing Booth 2», «The Kissing Booth 3», «To All the Boys I’ve Loved Before», «To All the Boys»… ja, du skjønner greia.
Underholdning er ikke alltid synonymt med kvalitet, men noen ganger er det gøy å bare la seg rive med av en klisjefull romantisk historie der du vet akkurat hva som kommer til å skje.
Også er det jo gøy å «hate watche» litt «Emily in Paris», og fyre seg opp over at en så begredelig serie kunne bli nominert til Emmy. Som de kyniske målgruppeagentene Netflix jo er, så vet de at vi stakkars nedbrutte sjeler av og til trenger litt trash å hate!
