PÅ KINO 28. OKTOBER 2022: Det kan virke helt fjernt for yngre lesere, men for ikke veldig lenge siden var det straffbart å være homofil i mange land. Her i Norge ble homoloven opphevet først i 1972.
Den tyske filmen «Den store friheten» skildrer sterke skjebner fra nær fortid, og hva det kunne koste menn å leve ut sin seksuelle legning.
Talentfulle Franz Rogowski («En natt i Berlin», «Transit», «A Hidden Life», «Undine») spiller strålende i en sår og vond hovedrolle, der han nærmest underspiller smerten og lidelsen, men til en desto større effekt.
Regissør Sebastian Meise («Stilleben») vet å trykke på knapper som vekker både sinne, sorg og sympati hos publikum, men uten å gjøre det for åpenbart at han faktisk gjør det.
«Den store friheten» har flere nydelige partier med nærgående portretter av det beste som bor i mennesker under håpløse omstendigheter. Det gjør det desto mer provoserende å se hva rettssystemet gjorde med dem.
ANMELDELSE: «Thomas mot Thomas» er en forunderlig perle av en film
Ømt, nært og inderlig
Filmen starter i 1968, når middelaldrende Hans Hoffmann (Franz Rogowski) blir fengslet ett sted i Vest-Tyskland for å ha hatt sex med andre menn.
Hans møte med fengselet gjør det åpenbart at han har vært der før, og at dette er ren rutine for ham. Han møter også flere gamle kjente, spesielt langtidsfangen Viktor (like strålende spilt av Georg Friedrich).
Historien foregår også 23 år tidligere, rett etter andre verdenskrig i 1945, der vi ser hvordan de to møter hverandre, og hvordan det over tid utvikler seg et overraskende ømt, nært og inderlig forhold mellom dem. Overraskende fordi Viktor i begynnelsen uttrykker en klar og tydelig avsky mot Hans sin legning.
Vi ser også hvordan dramatiske hendelser i 1957, når de igjen møtes i fengselet, knytter dem tettere sammen. Filmen lar det være et tolkningsspørsmål hvorvidt de er regelrett elskere eller om forholdet er basert på det faktum at dette er det nærmeste noen av dem kommer til kjærlighet til en annen person i fengselet.
Thomas Raider og Sebastian Meises gode manus veksler enkelt og effektivt mellom disse tre tidslinjene for å gi et bilde av Hans og Viktors forhold og datidens undertrykkelse av homofile.
Virker både tidløs og aktuell
Det aller meste av filmen foregår i trange omgivelser i det nitriste fengselet, der tiden virkelig står stille og lite forandres mellom historiens ytterpunkter. Her er det ingen kulturelle tidsmarkører å navigere etter, slik at uretten som blir begått mot Hans og andre homofile virker både tidløs og aktuell.
I Franz Rogowskis imponerende skikkelse fremstår han som en som mer eller mindre resignert mann som stilltiende har avfunnet seg med sin egen skjebne, uten noe reelt håp om forandring.
Hans forsøk på å etablere mellommenneskelige forhold innenfor fengselsmurene preges av stadige tilbakeslag, noe som gjør forholdet til Viktor enda mer emosjonelt slagkraftig.
En tragedie som inntreffer underveis, samt filmens aller siste scene på slutten av 1960-tallet, vekker spørsmål som man kanskje kunne ønske klarere svar på. Det er likevel nok å lese mellom linjene til å forstå Hans Hoffmanns reaksjoner og avgjørelser, samtidig som tittelen «Den store friheten» får en hul gjenklang.
