PÅ KINO 7. OKTOBER 2022: I sin nye film gjør regissør Jon Haukeland det samme som han gjorde i sin forrige, «Barneraneren» (2018). Heller ikke «Krigere» er verken en ren dokumentar eller en fullblods spillefilm, men en mellomting, der virkelige personer spiller seg selv i gjenskapte situasjoner.
Det fungerer bare sånn passe i scener der innholdet krever en formidling av følelser som de nok ikke har registeret til. Andre ganger skaper det en rå nærhet til deres egne historier som faktisk øker troverdigheten.
Det finnes også noen sekvenser som ikke virker å være gjenskapte, men opptak av faktiske hendelser, slik at man som seer ikke alltid kan være helt sikker på hva som er ekte og hva som er gjenskapt, noe som også var tilfellet i «Barneraneren».
Bak spørsmål og betenkeligheter rundt formater og fortellerteknikk skjuler det seg likevel en sterk og håpefull historie om to flotte gutter som er nærmest uunngåelige produkter av vanskelige oppvekstforhold. Derfor er det enkelt å ha sympati for filmens prosjekt.
ANMELDELSE: «Storm» er nødt til å gjøre et visst inntrykk
Ser mye av seg selv
Filmens hovedpersoner er ungdomsarbeideren Berat og hans klient Mamo, en vanskeligstilt tenåring som befinner seg et godt stykke utpå skråplanet i hovedstaden.
Berat føler åpenbart et ekstra ansvar for Mamo, i den grad at han til slutt spør ham om å flytte inn hos seg, for at han ikke skal havne på en institusjon.
Politiet begynner imidlertid å grave i Berats fortid etter en verbal konfrontasjon under et avhør med Mamo, og finner ut at han har et rulleblad som barnevernet ikke har vært klar over.
Dette truer ordningen med bofellesskapet og den positive utviklingen Mamo har hatt. Samtidig avdekker filmen hvorfor Berat er ekstra opptatt av Mamo, fordi han ser mye av seg selv i den aggressive unggutten.
Bange anelser
Etter en innledning med dokumentarklipp forteller noen tekstplakater at resten av filmen består av dramatiseringer av historien, slik de involverte husker den. Starten på dette byr på en del haltende skuespill, som jeg må innrømme ga visse bange anelser.
Det kan imidlertid virke som at fortroligheten med kamera øker utover i filmen, selv om det er vanskelig å vite om den er skutt kronologisk. Kanskje er det seerens fortrolighet med formen som til slutt setter seg, slik at man kan konsentrere seg om historien som faktisk brettes ut.
Den forteller om unge gutter fra vanskelige familieforhold som kommer i klammeri med loven, og som samfunnet må bruke store ressurser på for at de skal ha en sjanse. Filmen viser også med all tydelighet hvor viktig det er at ett menneske ser og forstår deg.
Det sterkeste øyeblikket (som ikke ser ut til å være gjenskapt, men virkelig), er når Berat drar til hjemstedet Gol i Hallingdal og besøker blant andre personen som var for ham det han nå selv forsøker å være for Mamo. Man skal være en kald fisk for å unngå en klump i halsen.
ANMELDELSE: «The Greatest Beer Run Ever» er en daff film om øl, krig og kameratskap
Mister aldri håpet
«Krigere» veksler mellom å være oppløftende og nedslående, men mister aldri håpet for sine ekte figurer.
Regissør Jon Haukeland har tatt en risiko med å fortelle historien med en blanding av formatene, og er tilbakeholden med å fortelle hva slags kriminalitet Berat og Mamo egentlig har vært involvert i, men lykkes fint med å skildre deres fremganger og tilbakeslag gjennom både glede, latter, sinne og tårer.
Man kan ikke unngå å bli glad i disse karene, som tross svært vanskelige utgangspunkt viser en tydelig kampvilje for å lykkes.
Filmen avsluttes på et tidspunkt der man gjerne skulle ha visst mer om deres vei videre, spesielt siden «klimakset» allerede ligger tre år tilbake i tid, men kanskje gjelder regelen «leave them wanting more» også i dette tilfellet.
