2022: Årets beste filmer

Her er Filmpolitiets 10 favoritter!

Om 2021 var året da kinobransjen så smått begynte å røre på seg igjen etter at Covid-19 rammet oss med full kraft, var 2022 året da besøket virkelig skjøt fart.

De generelle besøkstallene er riktignok lavere enn de var før pandemien brøt ut, og det finnes de som tviler på at de vil komme opp på samme nivå med det første.

Noen har blitt godt vante til å se film hjemme i sofaen, samtidig som strømmetjenestene satser sterkere på film enn noen gang.

På tampen av året fikk vi for eksempel to store norske titler, Roar Uthaugs «Troll» og Hallvard Bræins «Gulltransporten», som begge er produsert som storslagne kinofilmer, men hadde sine respektive premierer på henholdsvis Netflix og Viaplay.

LES: 2021: Årets beste filmer

PARTRØBBEL: MJ (Zendaya) og Peter Parker (Tom Holland) har store utfordringer i «Spider-Man: No Way Home». Foto: SF Studios / Sony Pictures
De største suksessfilmene

Det er imidlertid fremdeles slik at film ER best på kino, noe som kanskje gjentas til det kjedsommelige, men det er ikke mindre sant av den grunn.

Allerede i januar fikk vi en pekepinn på at det finnes et stort publikum som foretrekker å se film med størst mulig bilde og lyd. Da kom endelig korona-utsatte «Spider-Man: No Way Home», som troner den nasjonale kinotoppen (per 18. desember) med 569.000 besøkende.

I mai kom en annen utsatt film som omtales lenger ned i artikkelen, nemlig «Top Gun: Maverick», som ble sett av nesten like mange nordmenn, nemlig 545.000.

Og rett før jul kom «Avatar: The Way of Water», som burde ha muligheten til å oppnå like høye besøkstall.

LES: 2021: Årets beste TV-serier

MÅLRETTET GANGE: John Carew, Anders Baasmo, Charlotte Frogner, Stella Werdenhoff og Elias Holmen Sørensen i «Olsenbanden – Siste skrik!» Foto: Nordisk Film Production/Nordisk Film Distribusjon
Sett av færre enn fortjent

Av norske filmer har også «Krigsseileren», «Olsenbanden – Siste skrik!», «Teddybjørnens jul», «Jentetur», «Lange flate ballær III» (ikke anmeldt) og «Helt super» oppnådd fra svært gode til respektable tall, mens det dessverre har vært vanskelig for flere andre.

Både «Alle hater Johan», «Full dekning», «Syk pike» og «Titina» er sett av færre enn de hadde fortjent, mens filmer som «Storm», «Thomas mot Thomas» og «Vikingulven» har slitt skikkelig med å nå ut til kinopublikummet, til tross for god kvalitet.

De kan trøste seg med at mange internasjonale filmer har hatt det like vanskelig med å treffe et større publikum.

Cannes-vinneren «Triangle of Sadness» (som er med på topp 10-lista) er eksempelvis sett av kun 30.000, mens Jordan Peeles «Nope» såvidt karret seg over 25.000 solgte billetter, i likhet med den nye «Scream»-filmen. «Morbius» og «Halloween Ends» endte på litt over 23.000 hver.

LES: De 10 beste julefilmene

PILLEKNASK: Signe (Kristine Kujath Torp) bedriver selvmedisinering i Kristoffer Borglis «Syk pike». Foto: Ymer Media
Honnør til 10 «bobler»

Til tross for lavere besøkstall enn ønsket, har det ikke manglet høydepunkter på kino i 2022.

Før du får presentert min liste over de 10 filmene som jeg personlig synes var aller best i løpet av året, vil jeg gi honnør til 10 «bobler» som vaker rett under toppen.

I alfabetisk rekkefølge (klikk på titlene for å lese anmeldelsene: Izer Alius «12 bragder», Leos Carax’ «Annette», Romain Gavras’ «Athena», Mike Mills’ «C’mon C’mon», og «Guillermo Del Toro’s Pinocchio».

Videre Ali Abbasis «Holy Spider», Sean Bakers «Red Rocket», Kristoffer Borglis «Syk pike», Matt Reeves’ «The Batman» og Kajsa Næss’ «Titina».

ANMELDELSE: «Julestorm» er en lun og humørfylt jule-feelgood fra flyplassen

LEIEMORDER: Brad Pitt spiller mannen med kallenavnet Ladybug i «Bullet Train». Foto: Sony / SF Studios
Og takk for underholdningen

En ting til: Jeg vil også rette en spesiell takk til et knippe filmer som underholdte meg godt og grundig gjennom året, selv om de ikke nådde opp i kåringen.

Klapp på skulderen går til Michael Bays «Ambulance», Ryan Cooglers «Black Panther: Wakanda Forever», David Leitch’ «Bullet Train», Sam Raimis «Doctor Strange in the Multiverse of Madness», Rian Johnsons «Glass Onion: A Knives Out Mystery», Hallvard Bræins «Gulltransporten».

Matthew Vaughns «The King’s Man», Robert Eggers’ «The Northman», Jordan Peeles «Nope», Dan Trachtenbergs «Prey», Jon Watts’ «Spider-Man: No Way Home», Taika Waitits «Thor: Love and Thunder».

Roar Uthaugs «Troll», Tom Gormicans «The Unbearable Weight of Massive Talent», Tommy Wirkolas «Violent Night» og Gina Prince-Bythewoods «The Woman King».

Her – endelig – er min i høyeste grad subjektive liste over de 10 beste filmene som hadde premiere på kino eller strømmetjenester i 2022:


Triangle of Sadness
KNAKENDE GOD SATIRE: Modellparet Carl (Harris Dickinson) og Yaya (Charlbi Dean) er på yachtferie i Ruben Östlunds «Triangle of Sadness». Foto: SF Studios

Årets svenske Gullpalme-vinner fra Cannes, regissert av Ruben Östlund, er en bitende og burlesk satire, der kapitalismens klasseskiller viskes ut og dynamikken mellom styrtrike passasjerer og et underbetalt mannskap på en luksusyacht snus opp ned etter en dramatisk hendelse.

Östlund er kanskje ikke på sitt mest subtile her, men ofte hysterisk morsom, selv om latteren har det med å sette seg fast i halsen, etter hvert som den ene pinlige situasjonen etter den andre utspilles med djevelsk god presisjon.

I tillegg til Gullpalmen, vant filmen fire European Film Awards rett før jul, og har blitt nominert til en Golden Globe i januar. Så blir det etter hvert også en Oscar-nominasjon, vil jeg tro. Det vil i så fall ikke være ufortjent.

ANMELDELSE: «Triangle of Sadness» tvinger publikum ut av komfortsonen

Slippes for kjøp og leie 16. januar 2023.


Drive My Car
KJØRER HANS BIL: Misaki (Tôko Miura) er sjåfør for Yûsuke (Hidetoshi Nishijima) i «Drive My Car». Foto: Arthaus

Årets Oscar-vinner fra Japan, regissert av Ryûsuke Hamaguchi etter en novelle av Haruki Murakami, er en vakker og stemningsfull skildring av sorg og forsoning.

Vi møter skuespilleren og instruktøren Yûsuke (Hidetoshi Nishijima), som to år etter konas plutselige død drar til Hiroshima for å sette opp Anton Tsjekhovs berømte stykke «Onkel Vanja», og utvikler et overraskende vennskap med privatsjåføren som teateret prakker på ham.

Filmen er tre timer lang, men jeg kan love at tålmodigheten vil bli belønnet. Den langsomme strukturen oppleves som en slags sorgprosess minutt for minutt, og interessen opprettholdes gjennom sterke skuespillerprestasjoner som gradvis gir et helhetlig bilde av figurenes indre kamp.

Derfor er «Drive My Car» en god film som gjør inntrykk om man lar den slippe til.

ANMELDELSE: «Drive My Car» er vakker og stemningsfull

Kan kjøpes og leies hos flere strømmetjenester.


Krigsseileren
TORPEDERT: Alfred (Kristoffer Joner) kjemper for livet i «Krigsseileren». Foto: Marc Cassar / Mer Film

Dette har helt fortjent blitt en av årets største suksesser på norske kinoer, sett av rundt 400.000! Filmen er godt skrevet og regissert av Gunnar Vikene, som her treffer karrieretoppen sammen med det dyktige trekløveret Kristoffer Joner, Pål Sverre Hagen og Ine Marie Wilmann i sterke hovedroller.

Jeg anmeldte den til en sterk femmer på terningen da den åpnet filmfestivalen i Haugesund i august, og skrev at dette er en sterk, stødig og velspilt film som gir et klart inntrykk av de menneskelige kostnadene for de som seilte for Norge under andre verdenskrig.

Filmen er Norges dyreste produksjon gjennom tidene, og det er ikke vanskelig å se hvor pengene er brukt, nemlig på flere nervepirrende sjøscener med skremmende torpederinger og spektakulære flyangrep. Det er ikke rart at den er valgt ut som Norges Oscar-kandidat til neste års utdeling.

Kan det kanskje til og med vanke en nominasjon?

ANMELDELSE: «Krigsseileren» skildrer lidelsene ute på sjøen med stor dramatisk tyngde

Går fremdeles på kino noen steder.


Licorice Pizza
NYDELIG NOSTALGI: Gary (Cooper Hoffman) og Alana (Alana Haim) er et herlig filmpar i «Licorice Pizza». Foto SF Studios

Dette er Paul Thomas Andersons gode, varme og stemningsfulle kjærlighetserklæring til byen og epoken han vokste opp i, nemlig Los Angeles på 1970-tallet.

Den er breddfull av nostalgiske og lengtende tilbakeblikk på bymiljøer og mennesketyper som ikke finnes lenger, samtidig som filmen heller ikke stiller seg helt ukritisk til hvordan det var å leve i Los Angeles i 1973.

Mest av alt er det en nydelig historie om vennskapsforholdet mellom to unge mennesker som navigerer seg gjennom overgangen fra ungdoms- til voksenlivet med ulik grad av tilpasningsdyktighet. Alana Haim og Cooper Hoffman er praktfulle i hovedrollene, og filmen har en deilig tidskoloritt som får nostalgiske hjerter til å banke hardt.

Siden jeg er en uforbederlig nostalgiker, som til og med husker litt av tiåret det er snakk om, traff denne filmen meg midt i hjertet.

ANMELDELSE: «Licorice Pizza» er en godtepose av analoge skatter

Kan strømmes på Prime Video og kjøpes og leies hos flere andre strømmetjenester.


Moonage Daydream
PSYKEDELISK: Flere av David Bowies ulike epoker skildres i «Moonage Daydream». Foto: © Universal Pictures

Dette er en svimlende, kaleidoskopisk feberdrøm av en dokumentar om ikonet David Bowie!

Regissør Brett Morgen har hatt full tilgang til et enormt arkivmateriale som rommer alt fra bilder, intervjuer og konsertklipp til råopptak fra musikkvideoer og gamle dokumentarer, som spenner over nesten hele hans lange og betydningsfulle karriere.

Han har redigert alt sammen til en to timer og 15 minutter lang maksimalistisk rockemontasje som ivaretar energien og fremdriften fra første til siste minutt, uten at noe fremstår overflødig. Samlet utgjør dette en suggererende og hypnotiserende beskrivelse av geniet bak musikken.

En av den moderne tids viktigste artister har dermed fått en dokumentar som utrolig nok makter å speile skaperkraften hans.

ANMELDELSE: «Moonage Daydream» er som en drømmeaktig og grenseløs Bowie-fantasi

Kan kjøpes og leies hos flere strømmetjenester.


Thomas mot Thomas (en sensasjonell teori om det ubetydelige livet i multiverset)
TRYKKET STEMNING: Thomas (Arthur Berning) omringes av kyniker-Thomas-er i «Thomas mot Thomas». Foto: Maipo Film / Nordisk Film Distribusjon

Denne filmen var årets største overraskelse for mitt vedkommende! Regissør og manusforfatter Jakob Rørvik debuterte med en smart, underfundig og ambisiøs dramakomedie med birollekongen Arthur Berning for en gangs skyld i en herlig hovedrolle, der han faktisk spiller flere versjoner av tittelfiguren.

Thomas er nemlig en professor i kvante-fysikk som forsøker å bevise en teori om at det finnes flere versjoner av oss alle i alternative univers, basert på valg vi har gjort gjennom livet.

Han får imidlertid besøk av flere versjoner av seg selv underveis i det krevende (og uforståelige) arbeidet, samtidig som han glemmer – eller fortrenger – utfordringene han har på privaten med sønnen, eks-kona og moren.

Dette er en forunderlig perle av en film, fortalt med overskudd og smittende fortellerglede, og er en knalldebut av Jakob Rørvik som begeistret meg stort!

ANMELDELSE: «Thomas mot Thomas» har en smittende energi og berusende fortellerglede

Denne filmen er ennå ikke tilgjengelig for kjøp og leie.


Top Gun: Maverick
FLYR HØYT: Pete «Maverick» Mitchell (Tom Cruise) er tilbake i cockpiten i «Top Gun: Maverick». Foto: United International Pictures

På grunn av pandemien Covid-19 utsatte Tom Cruise og produsent Jerry Bruckheimer premieren på «Top Gun: Maverick» i TO ÅR. Det viser ikke bare hvor store konsekvenser pandemien fikk for filmindustrien, men også hvor store forventninger filmskaperne hadde til produktet sitt.

Etter gallapremieren på filmfestivalen i Cannes i mai, gikk den sin seiersgang over hele verden, og er i skrivende stund (desember 2022) årets desidert største kassasuksess på verdensbasis, og tidenes 11. mest innbringende.

Det er ikke rart, for med Tom Cruise tilbake i sin gjennombruddsrolle som Pete «Maverick» Mitchell, hele 36 år siden originalen ble et popkulturelt fenomen, hadde oppfølgeren allerede en etablert og hengiven tilhengerskare blant de godt voksne.

Regissør Joseph Kosinski kopierte Tony Scotts formspråk hjertelig åpenbart, evigunge (?) Cruise er fenomenal i hovedrollen, og så har den de mest spektakulære flyscenene som noen gang er sett på kino, mange av dem filmet med ekte fly med skuespillerne i cockpiten.

Dette gjorde at også unge kinogjengere ble maksimalt fenget av en uimotståelig blockbuster-gave.

ANMELDELSE: «Top Gun: Maverick» er en luftig adrenalinfest av de sjeldne

Kommer på SkyShowtime 22. desember, kan også kjøpes og leies hos flere andre strømmetjenester.


Everything Everywhere All at Once
STORSPILLER: Michelle Yeoh er glimrende i den sjangerspreke filmen «Everything Everywhere All at Once». Foto: Another World Entertainment

Dette er en film som virkelig ER alt og overalt på en gang. Her er vi nemlig i multiverset, et konsept som har vært en gjenganger i år, først i «Spider-Man: No Way Home», så i «Doctor Strange in the Multiverse of Madness», og så fikk vi en norsk utgave i før nevnte «Thomas mot Thomas».

«Everything Everywhere All at Once» er et fyrverkeri av et eventyr, med Michelle Yeoh i hovedrollen som ei helt vanlig dame som plutselig får besøk fra multiverset, med en advarsel om en stor fare som bare hun kan bekjempe.

På ett nivå er dette en heseblesende actionfantasi, men samtidig er det en kompleks og rørende historie om familiebånd og livsvalgene vi gjør.

Kollega Sigurd Vik skrev i sin terningkast 6-anmeldelse at dette er en leken, overdådig og kreativt fullstappet sjangerblanding med en herlig rar kombinasjon av friske fortellergrep, festlige slagsmål og store spørsmål.

ANMELDELSE: «Everything Everywhere All at Once» er et hjertesårt familiedrama i en absurd, gladvoldelig og morsom «sci-fi»-drakt

Kan strømmes på Viaplay og kjøpes og leies hos flere andre strømmetjenester.


Avatar: The Way of Water
TIL SJØS: Jake Sully (Sam Worthington) lærer seg å styre en ny skapning i «Avatar: The Way of Water». Foto: © 2022 20th Century Studios. All Rights Reserved.

Jeg skrev i anmeldelsen min at man aldri skal tvile på regissør James Cameron, som gang på gang flytter på grensene for hva det er mulig å vise oss i en kinosal. «Avatar: The Way of Water» er større enn 2009-originalen på alle vis, med en ekstrem verdensbygging, basert på det aller siste innen «motion capture» og digital animasjon.

Men det er ikke teknikken du tenker på når du ser filmen, du lever deg inn i den frodige og fantasifulle verden som males ut foran deg. Dette er eskapisme av aller høyeste kvalitet, og jeg fortapte meg helt i den.

Vi er tilbake på den spennende planeten Pandora i en fjern galakse, der de høye, vakre, slanke og blå innfødte skapningene, som kalles Na’vi, trues når «himmelfolket» (les: mennesker) igjen invaderer verdenen deres.

Hovedfigurene Jake Sully (Sam Worthington) og Ney’tiri (Zoe Saldana) må flykte med barna sine fra den dype skogen til sjøfolket lenger nord og lære seg å leve i pakt med havet, samtidig som farlige fiender jakter på dem.

«Avatar: The Way of Water» har både vanvittig action, en rørende familiehistorie og et klart miljøbudskap, så denne filmen har alt som skal til for å trollbinde publikum, samt skape forventninger til hvordan dette eventyret skal fortsette når «Avatar 3» kommer mot jul 2024.

ANMELDELSE: «Avatar: The Way of Water» er ikke en film, det er en opplevelse

Denne filmen går på kino nå – se den helst i 3D!


Close
NÆRT VENNSKAP: Rémi (Gustav De Waele) og Léo (Eden Dambrine) er bestekompiser i «Close». Foto: Kris Dewitte/Menuet

Frank-belgisk-nederlandske «Close» er altså årets beste film! Den gjorde det dypt inntrykk på meg på filmfestivalen i Cannes i mai, der den vant «tredjeprisen» Grand Prix.

Regissør Lhukas Dont, som debuterte så sterkt med «Girl» i 2018, er tilbake med en sår, vond og vakker film som gjorde meg mer emosjonelt berørt enn jeg har vært i en kinosal på lenge.

Den handler om det intense vennskapet mellom de to 13 år gamle guttene Léo og Remi den siste sommeren før de begynner på ungdomsskolen.

I skolegården reagerer en medelev på det åpenbart nære forholdet mellom dem, og kommer med en ubetenksom slengbemerkning som gradvis endrer dynamikken i vennskapet deres, noe som får store konsekvenser.

De unge skuespillerne Eden Dambrine og Gustav De Waele er helt fantastiske, og blir åpenbart instruert usedvanlig godt av Dhont. De gjør «Close» til en så varm, trist og nydelig film at den legger seg tett inntil hjertet, inntil det brister.

ANMELDELSE: «Close» er en av de vakreste, vondeste og varmeste filmene på lenge

Norgespremiere på kino 25. desember!