Blodsbrødre

PÅ TV 2 PLAY 19. JANUAR: Norsk gangster-TV er virkelig i vinden for tiden!

Først smalt NRK til med «Flus», en dramakomedie om gjengmiljøet i Oslo på 90-tallet. Deretter kom TV 2 med «Kids in Crime», en serie om dop i Sarpsborg på tidlig 2000-tall.

Nå skildrer TV 2 nok en gang et hardbarka gangstermiljø. Denne gangen er det nåtidens Oslo som står i fokus.

Ole Endresen er serieskaper og regissør, og er tidligere kjent for seriene «Bulletproof», «Lilyhammer» og «Young Wallander», samt filmer som «Kong Curling» og «Wendyeffekten».

Med «Blodsbrødre» har han skapt et tidvis fengslende krimthriller-univers i Oslos drabantbyer, som i lengden tynges av et tamt manus og noen flate skuespillerprestasjoner.

ANMELDELSE: «R.I.P Henry» er en sorthumoristisk serie om å behandle sin egen hjernesvulst.

Dobbeltspill

Politimannen Moaz (Emir Zamwa) har nylig blitt overført fra Oslo vest til Oslo øst, der han skal bidra til å etterforske og sette en stopper for den kriminelle gjengen Enemiez. Gjengen er under oppsyn fra politiet etter at en mann har forsvunnet, og mye tyder på at de har en finger med i spillet.

Det de andre i politiet ikke vet, er at gjenglederen, Rami (Mohammed Youssef), er Moaz sin tidligere bestevenn. Etter en traumatisk hendelse i ungdomstiden, står Moaz fortsatt i gjeld til Rami, og dette brukes for å tvinge Moaz inn i et dobbeltliv som både politimann og informant for gjengen.

Samtidig møter vi 13 år gamle Tarik (Ishak Kaya), en skoleflink og skarpsindig godgutt som lures inn i gjenglivet med lokkemidler som dyre mobiler og merkeklær, samt en god dose iboende misnøye med politiet.

Gjennom ham får vi se hvordan kriminelle gjenger ansetter unge gutter for å gjøre sitt skitne arbeid, som er – og jeg håper ikke noen gjengledere blir støtt av at jeg sier dette – skikkelig teit gjort.

ANMELDELSE: «All the Beauty and the Bloodshed» skildrer sterke skjebner med sinne og sorg.

Endimensjonalt skuespill

«Blodsbrødre» sitt rollegalleri er i stor grad hentet fra gata istedenfor teaterskoler, og til tross for at valget kan bidra til å gi det hele en råere følelse, så er det til tider ganske merkbart på prestasjonene.

Mye av skuespillet oppleves rett og slett litt flatt og endimensjonalt i møte med de ekstreme situasjonene vi ser på skjermen. Dette gjelder spesielt blant noen av de yngre navnene på rollelista, men de voksne er ikke helt foruten synd, de heller.

Det er et manus her som heller ikke nødvendigvis hjelper på den litt platte linjeleveransen. De kriminelle fra Enemiez er nesten parodisk påtatt tøffe til tider (helt ned til Z-en i gjengnavnet). Tarik sine paragrafsitater balanserer helt på kanten til flauhet, og en karakters brå fall inn i stressindusert galskap oppleves underspilt.

I tillegg irriterer det meg at ingen gidder å skru telefonen på lydløs, uansett hvor ofte det plinger inn en melding fra en gjengleder mens man sitter og jobber på politistasjonen, eller spiser middag rundt McDonald’s-bordet med morsan.

Jeg skjønner at det er for å fortelle seeren at det har kommet en melding, men det går på bekostning av hendelsenes troverdighet, som sakte tæres på gjennom serien.

ANMELDELSE: «M3gan» er en kul, liten thriller med fengende tittelfigur.

Politiske kommentarer

Tross kritikken holder «Blodsbrødre» spenningsnivået ganske jevnt og relativt høyt hele veien. En god dobbeltagent-historie er sjelden uinteressant, og balansen mellom personlig drama og hardbarka krim-fanteri er spennende og vel gjennomført.

I tillegg har serien noen viktige poenger om politikkens svikt rundt Oslo østs problem med kriminalitet, men også dette føles som det blir tatt i med litt for myke hansker.

«Blodsbrødre» har utvilsomt sine øyeblikk, og vil nok engasjere sterkt for noen, men i mine øyne, ører og andre sanser ble suppa litt for tynn i lengden.