FILMFESTIVALEN I BERLIN (ÅPNINGSFILM): En komponist med skrivesperre, en terapeut fascinert av nonner og en romantikkavhengig slepebåtkaptein er de tre hovedfigurene i regissør Rebecca Millers «She Came to Me».
ANMELDELSE: «Aftersun» er en av vinterens såreste og fineste filmer
Dette er en ganske morsom og underfundig dramakomedie, der man ikke alltid lar seg overbevise av historiens merkverdige krumspring, men man lar seg villig føre med på en ferd som i hvert fall ikke kan sies å være forutsigbar.
Filmen utvikler seg nemlig i en helt annen retning enn man skulle tro, og ender opp som en feiring av det gode, gamle trekløveret tro, håp og kjærlighet.
«She Came to Me» er kanskje en liten blomst i årets filmflora, men den kaster et tidvis skarpt og syrlig blikk på gjenkjennbare mellommenneskelige forhold i en kaotisk samtid.
Må finne inspirasjon
Peter Dinklage («Game of Thrones») spiller den nevrotiske komponisten Steven, som snart må levere sin nye opera, men sliter med total skrivesperre. Anne Hathaway («Prinsesse på prøve», «Les Misérables», «The Dark Knight Rises») spiller hans ryddemaniske kone og terapeut, Patricia, som tvinger ham ut av huset for å finne inspirasjon i New Yorks gater.
ANMELDELSE: «Sharper» er en velspilt og stilig filmet «hvem lurer hvem»-thriller
Marisa Tomei («Min kule fetter Vinny», «Spider-Man») spiller Katrina, en slepebåtkaptein (av alle ting) som kanskje kan gi ham den nødvendige inspirasjonen. Hun blir også involvert når Stevens 18 år gamle stesønn, Julian (Evan Ellison), får problemer med Trey (Brian d’Arcy James).
Sistnevnte er nemlig stefaren til hans 16 år gamle kjæreste, Tereza (Harlow Jane), som viser seg å være dattera til komponisten og terapeutens nye vaskehjelp, Magdalena (Joanna Kulig).
Her foregår det altså relativt mye på samme tid, men Rebecca Miller («The Ballad of Jack and Rose», «Pippa Lees hemmelige liv», «Maggie’s Plan») tvinner sammen de ulike historietrådene til en historie som henger sammen, til tross for et litt uklart mål.
Skaper vittig friksjon
Filmen legger seg tidlig på et tonalt nivå et sted midt mellom det dramatiske og det komiske, slik at man hverken blir grepet spesielt hardt, eller moret så lattertårene triller. Man får likevel opparbeidet en interesse for disse figurenes utfordringer, enn så konstruerte de kan fremstå.
ANMELDELSE: «Ant-Man and the Wasp: Quantumania» viser tretthetstegn som bør bekymre Marvel-fansen
Komponisten og slepebåtkapteinen er de mest interessante, der samspillet mellom Peter Dinklage og Marisa Tomei skaper den største og vittigste friksjonen. Anne Hathaway, som også er en dyktig skuespiller, har nok den vanskeligste jobben med en grunn figur som bare blir et komisk omriss.
Det er morsomt å se det polske stjerneskuddet Joanna Kulig («Cold War») i den fine rollen som Magdalena, spesielt når hun opponerer mot samboeren Trey, som på sin side er brennende engasjert i kostymetunge rollespill («reenactments») om den amerikanske borgerkrigen.
Og så er det verdt å merke seg at de tilsynelatende klokeste og mest jordede figurene i dette persongalleriet, er tenåringene Julian og Tereza, som på flere måter er prisgitt de surrete voksenpersonene de har rundt seg.
Gjenkjennbart alvor
«She Came to Me» har flere tilfeller av situasjonskomikk som kanskje ikke nødvendigvis fremstår spesielt troverdige, noe som særlig gjelder enkelte operascener.
Likevel passer det inn i filmens generelle stemning, som prioriterer det skrudde fremfor det virkelighetsnære. Bak absurditetene ligger det likevel et gjenkjennbart alvor om hvordan selv etablerte voksne kan være på søk etter andre formål med sine liv.
Filmen avslutter med et slags spenningsklimaks som kanskje er mer kameravennlig enn sannsynlig, men Rebecca Millers film er en kjærlig hyllest til kultur og lidenskap som det er vanskelig å stille seg negativ til.
(«She Came to Me» er åpningsfilm på filmfestivalen i Berlin. Det er foreløpig uvisst om eller når den får Norgespremiere.)
