KOMMER PÅ KINO 24. MARS: Det er brutale hendelser som legger grunnlaget for lavmælte «Women Talking».
Da regissør og manusforfatter Sarah Polley fikk pris for beste adapterte manus for «Women Talking», som også var nominert til beste film på Oscar-utdelingen tidligere i måneden, leverte hun kveldens kanskje mest snertne spøk: Hun takket Oscarakademiet for å ikke ha blitt «dødelig fornærmet av ordene «kvinner» og «snakker» så tett sammen».
ANMELDELSE: «The Quiet Girl». Går rett i hjertet
Og filmtittelen vil kanskje være en bøyg for enkelte publikummere. Men det er i så fall synd, for «Women Talking» er krutt i tilforlatelig innpakning.
Overivrig kvinnelig fantasi
Vi ser glimt av kvinner som våkner forvirret med blodspor på hud og sengetøy. En fortellerstemme gir oss mer kontekst: Kvinnene i et lukket religiøst samfunn er blitt dopet ned, overfalt og voldtatt gjentatte ganger. De er analfabeter og uten utdannelse. De har ikke ordforråd til å beskrive hva som har skjedd med dem.
Mennene i samfunnet har fortalt dem at det hele er overivrig kvinnelig fantasi, eller en handling utført av en demon eller djevelen. Men så blir én mann tatt, og han navngir flere andre.
For å beskytte de anklagede mennene, er de tatt hånd om at politiet i nærmeste by. De øvrige mennene i samfunnet har gitt kvinnene to dager til å tilgi overgriperne, mens mennene reiser til byen for å kausjonere dem ut.
Inspirert av virkelige hendelser
Og her starter filmen: Det ytre dramaet har i all hovedsak skjedd, og det er det indre dramaet videre vi får følge.
Manuset er adaptert fra en bok av kanadiske Miriam Toews fra 2018. Hun har kalt den en oppdiktet reaksjon på virkelige hendelser.
Toews er selv tidligere mennonitt, og hun ble inspirert av virkelige hendelser i et lukket mennonitt-samfunn i Bolivia der godt over 100 jenter og kvinner over flere år ble dopet ned og voldtatt av en gruppe menn i samme samfunn.
Boblende raseri
«Women Talking» er den fiktive versjonen av hva som skjer etterpå. Mennonittene er pasifister, så tilgivelse står helt sentralt. Like fullt er enkelte av kvinnene fylt av raseri, av grunner som etter hvert blir klarere og klarere.
Kvinnene stemmer for om de skal bli og kjempe, reise bort, eller ikke gjøre noen ting. Det er uavgjort mellom to av valgene, og representanter fra enkelte av samfunnets familier får jobben med å avgjøre hva utfallet blir.
ANMELDELSE: «Tár» – Cate Blanchett er mesterlig
Størsteparten av handlingen finner sted gjennom et døgn på låven, der de fra annen etasje har utsikt over åkrene hvor barna leker.
Forhistorien og enkelte av grusomheten blir vi fortalt i tilbakeblikk. Uten at vi ser selve overgrepene, gir Polley oss glimt av ettereffektene: En mor som gir trøst, utslåtte tenner, en vegg som smøres inn med blod.
Stjernelag
Skuespillerne er et stjernelag i seg selv: Vi har Rooney Mara som Ona, en ugift kvinne som er blitt gravid etter overgrepene. Jessie Buckley er Mariche, en gift kvinne med mange barn som er skeptisk til endring. Claire Foy spiller den mest innbitte imot tilgivelse: Salome. Sheila McCarthy og Judith Ivey spiller de kvinnelige familieoverhodene, mens Kate Hallett er fortelleren, tenåringen Autje. Også Frances McDormand dukker opp som kvinnen som vil fortsette akkurat som før.
Siden kvinnene ikke kan skrive, har Ona bedt skolelæreren August (Ben Whishaw), halvveis utfryst av mennene, om å føre møtereferat på en høyball på loftet.
Dette filmes av Luc Montpellier i umettede farger og kalde nyanser. Samfunnet tegnes på alle måter som fjernt fra nåtiden. Vi kunne vært i 1910, men folketellingen i 2010 forteller at filmen ligger nærmere enn man tror.
Rystende og rørende
«Women Talking» kler at Polley tør å lene seg hardt på et stillfarende manus og skuespillerne som fremfører det. Dramaet under overflaten er stort. Særlig Mara og Buckley forteller mye med små virkemidler.
ANMELDELSE: «Boston Strangler»: Velspilt og stilsikkert
Det hele er hårreisende, rystende og rørende. Det handler om brutalitet og tilgivelse, om skam og medskyldighet, om tro og om menneskets natur. Og selv om mye av fortellingen er hjerteskjærende, er det også øyeblikk ispedd hjertevarme.
Med utforskningen av kommunikasjonen i sentrum, er «Women Talking» en tilsynelatende konvensjonell fortelling.
Men den berører på eksepsjonelt vis.
