PÅ KINO 05. APRIL 2023: Nintendos «Super Mario»-spill har helt siden lanseringen i 1985 vært en av spillhistoriens største suksesser. Sju år senere ble imidlertid den første «live action»-filmatiseringen en saftig fiasko, både blant publikum og kritikere.
Kanskje er det derfor det har tatt hele 30 år før neste forsøk nå kommer på kino, og den burde gjøre det langt bedre.
«Super Mario Bros. filmen» er nemlig en godt animert eventyrfilm med flere nikk til spillenes figurer, verdensbygging og utfordringer.
Det kan virke som om filmskaperne enten har hatt litt for stor respekt for «Super Mario»-arven, eller ikke fått lov av de japanske rettighetshaverne til å tulle for mye med den.
ANMELDELSE: «Dungeons & Dragons: Honor Among Thieves» er en brukbar kopi av bedre filmer
Selv om filmen til en viss grad føles i overkant trygg, forteller den likevel et fargesprakende eventyr som er godt nok til å underholde både drevne «Super Mario»-eksperter og ferske nybegynnere.
Fanges av Bowser
Som mange vet, er de italiensk-ættede barte-brødrene Mario (Chris Pratt/Christopher Robin Omdahl) og Luigi (Charlie Day/Victor Sotberg) rørleggere i New York. Når de forsøker å redde Brooklyn fra en stor vannlekkasje, suges de inn i et mystisk rør som tar dem til hver sin fremmede verden.
Luigi havner i Det mørke riket og tas til fange av skumle Bowser (Jack Black/Jeppe Beck Laursen), mens Mario lander i Soppriket og møter prinsesse Peach (Anya Taylor-Joy/Gulla Martine Lia Nordmoen).
De går sammen for å stoppe Bowser og redde Luigi, samtidig som Bowser har skumle planer som kan få store konsekvenser for Peach og Sopprikets fremtid.
Dette medfører fartsfylte trefninger med blant annet skilpadder, glefsende blomster og den kjente Nintendo-gorillaen Donkey Kong (Seth Rogen/Jakob Oftebro), samt transport-rør, power-ups, Mario Karts og en rekke andre spill-elementer som kommer til nytte.
Mangler ironisk avstand
Det er Illumination, skaperne av blant annet «Grusomme meg»- og «Syng»-filmene, som står bak «Super Mario Bros. filmen». De henvender seg til det samme publikummet som i sine største suksesser, nemlig barnefamiliene.
ANMELDELSE: «65» er et slagkraftig eventyr som pirrer fantasien
Filmen er full av gøyal slapstick og ufarlig tegneserievold, men få voksne undertoner beregnet på de som er gamle nok til å huske «Super Mario Bros.» fra 1985 (kremt).
Regissørene Aaron Horvath og Michael Jelenic viser en stor kjærlighet for figurene og verdenene vi kjenner fra spillene. Det filmen ikke har så mye av, er ironisk avstand. Kun glimtvis tør regissørene tulle med merkevaren, for humoren holdes som regel på et ganske ærbødig nivå.
Man kan lure på om de japanske Nintendo-eierne kan være en hemsko. Mario-skaperen Shigeru Miyamoto står til og med oppført som en av filmens produsenter, sammen med Illumination-sjefen Chris Meledandri.
ANMELDELSE: Subtile thrillergrep sikrer spenningen i «Boy From Heaven»
Det kan hende at både Miyamoto og resten av Nintendo-konsernet er litt mer konservative enn danske LEGO, som har gjort stor suksess med både filmer og spill med bitende, men kjærlig ironisering av sine produkter.
Underholdende spillfantasi
«Super Mario Bros. filmen» kunne altså ha vært enda sprekere om Nintendo turte gå i samme retning som LEGO, men selv i en trygg og ufarlig versjon kan ikke filmen unngå å fenge.
Den inneholder et vell av morsomme referanser til flere «Super Mario»-titler, den bruker spillmekanikken på oppfinnsomme måter i en filmatisk kontekst, og komponist Brian Tyler bruker heldigvis flere av de minneverdige temaene som Koji Kondo komponerte til de originale spillene.
Filmen vises både i original og dubbet versjon, begge med undertekster. Jeg så den norske utgaven, som er svært godt utført, men noen vil kanskje reagere på at Mario og Luigi pussig nok snakker med forskjellige dialekter, henholdsvis sørlandsk og trøndersk.
Christopher Robin Omdahl og Victor Sotberg gir imidlertid brødrene den nødvendige sjarmen og energien, og etter en stund tenker man ikke mer over den saken.
«Super Mario Bros. filmen» er en underholdende spillfantasi som fortjener å møte en langt blidere skjebne enn forgjengeren fra 1993.
