PÅ NETFLIX FRA 25. MAI: «FUBAR» er en tam agentactionkomedie som er bygd for å melke nostalgi, humør og slagkraft fra Arnold Schwarzeneggers stjernestatus.
ANMELDELSE: Fast & Furious 10 – Jason Momoa er filmens store attraksjon
Arnold selv spiller selvsikkert, uhøytidelig og godt på voldsferdigheter og gammel karisma. Og det er litt lettbent popkornunderholdning å finne i vittige replikker, kul musikkbruk, småkleine familieforviklinger og en publikumsvennlig lek med «hemmelig agent»-sjangeren.
Men rundt den ruvende actionhelten er det sørgelig flatt.
Handling, birollegalleri og vitser holder knapt middelmådig B-film kvalitet. Actionsekvensene er jevnt over ordinære. Miljøskildringene er sterile. Og serien blir dørgende kjedelig i lange strekk – både på oppdrag og på hjemmebane.
Lat, utvannet og altfor lettvint
Pensjonsklare Luke Brunner (Schwarzenegger) har vært en av CIAs beste agenter. Han gleder seg til å henge på seilbåten, og vinne tilbake ekskona han har mistet på grunn av alle jobbhemmelighetene.
Men først må han ut på et siste oppdrag for å redde en agentkollega fra en internasjonal superskurk. Og når den agenten viser seg å være hans datter Emma (Monica Barbaro), og superskurken er sønnen til en gammel fiende – ja, da starter både familiekrangling og et aldeles uoriginalt «redde verden fra atombomber»-plott.
Manuset til serieskaper Nick Santora («The Fugitive», «Reacher») hadde kanskje hatt nok energi, humor og høydepunkt til å holde til en brukbar 90-minutters actionkomedie. Men her vannes det syltynne plottet ut til åtte timelange episoder – med labre spenningskurver og mye simpel sjangerfyllmasse.
ANMELDELSE: Guardians of the Galaxy Vol. 3 – Fargesprakende fantasifest
Sexvitsene er slappe, ordspillene er enkle og det henger en eim av markedsundersøkelse over måten de popkulturelle referansene til tegneserier og science fiction ofte forklares for publikum gjennom dialog.
Handlingspraktiske drap og teknologiske hurtigløsninger gjør det altfor lettvint å både skape og løse problemer ute på oppdrag. Og blunkene til publikum er for late til at serien virkelig treffer som parodi.
Det klisjefylte birollegalleriet av skurker og familiemedlemmer er bygd så enkelt at de ikke blir mer enn gråmelerte pappfigurer. Jay Baruchel og Devon Bostick går nesten i ett med tapetet som henholdsvis søkende svigersønn og apputviklende sønn.
Heldigvis er det et par lyspunkt på CIA-kontoret. Fortune Feimster og Milan Carter stjeler noen scener her og der med artige skråblikk og levende personlighetstrekk.
Arnold byr på gjensynsglede for fansen
Arnold Schwarzenegger gjør som sin gamle Hollywood-rival Sylvester Stallone og tar her på seg sin første hovedrolle i en TV-serie.
I «FUBAR» plasseres hardhausen i et humørfylt landskap hvor han trives godt – og som trekker på glimtet i øyet fra hans gamle actionkomedier som «Twins», «The Last Action Hero» og agentkomedien «Sanne løgner».
Den tidligere guvernøren har fremdeles snert nok i både knivføring, sigarføring, blikk og snakketøy til å begeistre med sin naturlige actionheltaura, noe som gir humring og hyggelig gjensynsglede for oss som har et stort hjerte for den gamle actionkjempen. Et vittig gjensyn med Tom Arnold («Sanne løgner») får vi også.
Men Schwarzeneggers innsats og talent hadde fortjent mye bedre fra Netflix enn å sauses inn i en nesten åtte timer lang strøm av generisk underholdningsmasse som virker å være rørt sammen på strømmegigantens algoritmeverksted.
«FUBAR» har premiere på Netflix torsdag 25. mai. Anmeldelsen er basert på alle 8 episodene.
