PÅ KINO FRA 21. JULI: «Oppenheimer» er en kruttsterk blanding av historisk drama, poetisk katastrofefilm og politisk thriller som skildrer USAs utvikling av atombomben og konsekvensene kjernefysiske våpen fikk for den kalde krigen.
Cillian Murphy, i hovedrollen som den sentrale fysikeren Robert Oppenheimer, leder an et stjernespekket rollegalleri som holder et skyhøyt nivå.
ANMELDELSE: Mission: Impossible – Dead Reckoning Part One – Fengende popkornunderholdning
Og regissør Christopher Nolan («Tenet», «Dunkirk») har laget en massiv antikrigsfilm med grusomme dilemma, personlige samvittighetsoppgjør og flammende dommedagshorisonter.
Jeg er blant dem som synes Christopher Nolan kan bli vel glad i sine egne fikse fortellergrep, og også her synes jeg filmskaperen blir litt tung på labben i frempek, gjentagelser og i konstruksjonen av et par vinkelskiftende nøkkelscener.
Men hans tidshoppene struktur tilfører historien et ekstra lag av thrillerens spenning og avsløringer.
Og når «Oppenheimer» smeller av sine sterkeste scener, så viser Nolan hvilken filmkunstner han er med vanvittig filmatisk kraft, voldsomme kontraster og oppslukende nærbilder.
Fanger energien i det vitenskapelige våpenkappløpet
«Oppenheimer» er basert på biografien «American Prometheus» om Robert Oppenheimer – den briljante fysikeren som under andre verdenskrig ble en av de sentrale lederne av Manhattan-prosjektet.
I filmens første del skildres et fagfelt som var i eksplosiv utvikling. Nolans manus klarer virkelig å fange energien i det vitenskapelige våpenkappløpet som samlet flere av verdens ledende forskere. Og han plasserer sitt rollegalleri effektivt i spennet mellom vitenskapelig nysgjerrighet, frykten for masseødeleggelsesvåpen i nazistenes hender og frykten for å ødelegge verden.
Filmens andre del fokuserer mer på etterspillet av andre verdenskrig og rollen kjernefysiske våpen spilte i starten på den kalde krigen.
«Oppenheimer» fortelles ikke helt rett frem. Vi følger to ulike granskningskomitéer som serverer rikelig med tilbakeblikk, og på den måten blir også skiftende allianser, etterretning, personlige feider, politisk spill, frykten for kommunisme og frykten for et nytt våpenkappløp vevd inn i historien rundt filmens hovedperson.
Her går Nolan for det ganske avanserte, og jeg synes ikke alle delene får like mye igjen for å bli fortalt på oppstykket vis. Men det er svært elegant ført sammen, det gir noen fengende oppgjør og det hadde ikke vært en Nolan-film uten noen narrative finter.
Det er bare å ta av seg hatten for Cillian Murphy
Rollegalleriet er fullt av glimrende prestasjoner fra blant andre Matt Damon, Robert Downey Jr. og Emily Blunt i store roller. Florence Pugh, Rami Malek, Alden Ehrenreich, Benny Safdie og David Krumholtz gjør også mye ut av viktige biroller. Og Trond Fausa stjeler en herlig scene i oppbyggingen mot ett av filmens store klimaks.
LES OGSÅ: Intervju med Trond Fausa om «Oppenheimer»
Men det er Cillian Murphy som er filmens store attraksjon, og det er bare å ta av seg hatten for hans fantastisk hovedrolle.
Den irske skuespilleren har en helt unik karisma, og fremfører et gnistrende godt portrett av Oppenheimer – enten det er med flørtete sjarm, arrogant handlekraft eller opprivende intensitet. Og «Peaky Blinders»-stjernen bergtar i flere oppslukende nærbilder hvor filmens alvor virkelig griper tak gjennom Murphys magnetiske blikk og mimikk.
Som alltid når Christopher Nolan lager film, ligger mye av begeistringen i det innovative, det forseggjorte og det fantasirike.
Sammen med fotograf Hoyte van Hoytema og komponist Ludwig Göransson skaper han flere varierte høydepunkt – fra megetsigende drømmelogikk og stilsikre politiske kamper i sort hvitt, til kjernefysikkinspirerte tolkninger av hovedpersonens virkelighetsoppfatning som student.
Og med filmatisk bravur i filmens dødsvarslende infernoscener, og et vemodig blikk for den menneskelige skaperfortvilelsen, har «Oppenheimer» blitt en kunstferdig, skremmende og strålende krigsbiografi.
«Oppenheimer» har kinopremiere fredag 21. juli.
