FILMFESTIVALEN I HAUGESUND: Denne filmen melder i anslaget at vår første kjærlighet var naturen. Hvor sant det egentlig er kan sikkert diskuteres, men når omgivelsene er så spektakulære som på regissør Margreth Olins hjemsted, er det ikke vanskelig å forstå fascinasjonen for fjell, daler, fjord og isbreer.
«Fedrelandet» er hennes varme kjærlighetserklæring til både naturen, barndomshjemmet og sine foreldre, som filmen er dedisert til. Jørgen Mykløen er mest i fokus, faren som Olin har fulgt på vandringer i naturen gjennom ett år for å forstå ham bedre.
Mor Magnhild Kongsjord Mykløen filmes hovedsakelig i hjemmet, og hennes melankolske betraktninger rundt død, sorg og savn treffer ekstra hardt, med tanke på at hun selv gikk bort bare noen uker før festpremieren i Haugesund.
ANMELDELSE: «Hør her’a!» er småfrekk, fornøyelig og fargerik
Den utilsiktede effekten er at dette triste bakteppet forsterker filmens emosjonelle nerve og inderlighet, samtidig som det er en mektig og majestetisk opplevelse av den vakreste naturen du kan finne.
Ektefølt og sannferdig
Regissøren, kjent for blant annet «Dei mjuke hendene», «Kroppen min», «Engelen», «Mannen fra Snåsa» og «Selvportrett», filmer sin 85 år gamle far når han trasker rundt med sine gåstaver, mens han grubler over sitt forhold til naturen.
Når han sier ting som at han føler seg liten i en stor verden, er det kanskje ingen spesielt original observasjon, men den er like fullt ektefølt og sannferdig, og ingenting er påtatt ved hans resonnementer.
Man får følelsen av at naturopplevelsene gir ham trygghet og stabilitet i tilværelsen, samtidig som filmen også viser kontrastene ved naturens uforutsigbarhet gjennom raskatastrofene som har rammet distriktet gjennom historien.
Olin blander også deler av foreldrenes kjærlighetshistorie inn i filmen, som noen muligens vil tenke er litt malplassert, men det er lett å tilgi Olin for å ville gjøre ære på dem og samtidig fortelle oss hvordan alt hører hjemme i naturen, både livet, døden og kjærligheten.
Det har åpenbart også tiltalt storheter som Liv Ullmann og den tyske regissøren Wim Wenders, som har festet sine navn til filmen som «utøvende produsenter» for å øke dens internasjonale muligheter.
Poesi og undring
«Fedrelandet» er filmet i praktfulle omgivelser i Jostedalsbreen Nasjonalpark, Oldedalen og Lodalen i Stryn kommune, Jostedalen i Luster kommune og Lygnstøylvatnet i Ørsta kommune. Filmen inneholder en rekke svimlende vakre bilder signert hovedfotograf Lars Erlend Tubaas Øymo og dronefotograf Herman Lersveen, som virkelig understreker de monumentale dimensjonene ved høye fjell og enorme isbreer.
ANMELDELSE: «Blue Beetle» har absolutt noen unike kvaliteter
Samtidig har filmen også mange nærgående blikk på naturens fargespill i makroformat, og med mindre noe av det er «stock footage», er det gjort en formidabel jobb med å fange inn spennet mellom det megastore og det minimale (OPPDATERING 1: en person tilknyttet produksjonen forteller meg at det ikke er brukt «stock footage»).
Her må jeg spesielt nevne en fiffig sekvens med kryssklipp, der naturbilder speiler Jørgen Mykløens øre, hud og rynker, et stilig grep som jeg kan sverge på å ha sett en gang før, men husker ikke hvor (OPPDATERING 2: En årvåken leser forteller meg at jeg tenker på introen til den islandske serien «Innesperret» («Ófærð») fra 2015).
Rebekka Karijord har komponert nydelig originalmusikk, innspilt i selveste AIR Studios i London, som speiler både gleden og melankolien som ligger i filmen.
Tormod Ringnes’ elegante lyddesign er med på å fremheve naturens mystikk, blant annet med fordreide vanndrypp, knitrende is og brummende fossefall (mens jeg er mer usikker på om hvallydene egentlig er relevante for området).
ANMELDELSE: «Dracula – The Last Voyage of the Demeter» er en mørk og truende skrekkfilm
«Fedrelandet» er på mange måter «slow cinema», selv om den bare varer i en og en halv time, men seerens tålmodighet belønnes med poesi og undring over naturens kraft og påvirkning. Samtidig virker dens refleksjoner om våre livsløp og skjebner både nære og personlige, men samtidig universelle, slik at Olins film gjør inntrykk.
(«Fedrelandet» vises på Den norske filmfestivalen i Haugesund. Ordinær norgespremiere: 1. september.)
