Vant Gulløven i Venezia

FILMFESTIVALEN I VENEZIA: Den åttiende filmfestivalen i Venezia er over. Gulløven for beste film gikk helt fortjent til «Poor Things» av Yorgos Lanthimos, mens Sølvløven til nest beste film ble tildelt Ryusuke Hamaguchis «Evil Does Not Exist».

I kategorien beste kvinnelige skuespiller vant Cailee Spaeny noe overraskende for innsatsen i Sofia Coppolas «Priscilla», mens Peter Sarsgaard vant for sin rolle i Michel Francos «Memory».

Pablo Larraín og Guillermo Calderón vant for beste manus for «El Conde», Matteo Garrone vant for beste regi på «Io Capitano», Agnieszka Holland vant juryprisen for «Green Border» og Seydou Sarr vant «Marcello Mastroianni Award for Best New Young Actor or Actress» for «Io Capitano».

Festivalen bød ellers på flere høydepunkter, men også noen skuffelser, blant annet at de fleste Hollywood-stjernene uteble (mer om det lenger ned i saken).

På kinolerretene har festivalen imidlertid pågått som vanlig, da kun den opprinnelige åpningsfilmen, Luca Guadagninos «Challengers» med Zendaya i hovedrollen, ble trukket før festivalen på grunn av den pågående streiken i Hollywood.

Her er de beste filmene jeg så i Venezia i rangert rekkefølge, samt noen av skuffelsene til slutt:

Jeg er altså helt enig med årets jury om hva som var den beste filmen. Den greske regissøren Yorgos Lanthimos har skapt seg et solid navn etter filmer som «Dogtooth», «The Lobster», «The Killing of a Sacred Deer» og, ikke minst, den 10 ganger Oscar-nominerte «The Favourite». Olivia Colman vant for sin hovedrolle i sistnevnte, mens motspiller Emma Stone ble nominert for sin birolle, som strengt tatt var en likeverdig hovedrolle.

I «Poor Things» spiller Stone en av sine beste hovedroller, kanskje karrierens beste, og blir garantert Oscar-nominert i hovedrollekategorien.

Dette er en kjempemorsom film med et enestående filmatisk uttrykk og en spinnvill historie som er helt umulig å forutsi. Historien er lagt til en retrofuturisk utgave av viktoriaperioden i London, der Bella, spilt av Emma Stone, blir gjenopplivet av en vitenskapsmann, spilt av Willem Dafoe, som også er Bellas verge.

Bella er vekket til live uten noe av språket og kunnskapen hun en gang hadde, og har en glupsk appetitt på alt livet har å tilby. Spesielt når hun oppdager sin egen seksualitet, begynner ting å ta av, for å si det mildt. Jeg elsket denne filmen, og gleder meg til å se den igjen når den får Norgespremiere 26. januar neste år. Før dette skal den også vises på Bergen Internasjonale Filmfestival i oktober.

LES HELE ANMELDELSEN AV «POOR THINGS» HER!

Veteranen Agnieszka Holland («Europa, Europa», «Den hemmelige hagen», «Den sorte jord») vant fortjent juryprisen. «Green Border» er en uhyre sterk, gripende og vanskelig film som går rett inn i flyktningeproblematikken som har preget Europa det siste tiåret.

Den to og en halv time lange filmen, skutt i depressiv sort-hvitt, skildrer de umenneskelige forholdene i de øde skogsområdene på grensa mellom Polen og Hviterussland. Der er migranter uforvarende brikker i et kynisk spill fra den hviterussiske presidenten Aleksandr Lukasjenko, som vil flomme Europa med flyktninger.

Dermed blir de kasteballer mellom de respektive landenes grensevakter, som sender dem frem og tilbake gjennom piggtrådbarrierene. Vi ser dette fra perspektivet til både syrisk familie på strabasiøs flukt gjennom skogen, en polsk grensevakt som er med på å hive dem tilbake over grensa til Hviterussland og en polsk dame som blir med en aktivistgruppe som forsøker å hjelpe flyktningene.

Agnieszka Holland forsøker på ingen måte å være en nøytral stemme, men har laget en rystende advarsel mot den humanitære katastrofen som utspiller seg.

Bradley Cooper har vært en kjent filmstjerne i snart 20 år, mest kjent for «Hangover»-filmene, «Kjærlighetens galskap», «American Hustle», «American Sniper» og «Guardians of the Galaxy»-filmene, der han gir stemme til Rocket Racoon.

Den åtte ganger Oscar-nominerte «A Star is Born» ga bud om at han også er et stort regitalent. I «Maestro» viser han enda mer filmatisk teft, samtidig som han gjør han en imponerende rolle som den amerikanske komponisten og dirigenten Leonard Bernstein, som er mest kjent for musikken til «West Side Story».

Motspiller Carey Mulligan gjør også en strålende rolle som kona Felicia Montealegre, i en flott film som feirer musikken, livet og kjærligheten de hadde sammen.

LES HELE ANMELDELSEN AV «MAESTRO» HER!

Mads Mikkelsen er alltid et sikkerstikk, og hans hovedrolle i Nikolaj Arcels «Bastarden» er intet unntak. Dette er et spennende og engasjerende drama, basert på historiske hendelser i Danmark i 1755. Kaptein Ludvig Kahlen (Mikkelsen) tar selv initiativ til å dra til Jylland på vegne av kongehuset for å forsøke å dyrke poteter på heden.

Der kommer han i en anspent konflikt med den lokale småkongen Schenkel (Morten Hee Andersen), som mener han eier området som Kahlen har slått seg ned i. Vår egen Kristine Kujath Thorp spiller en god birolle som Schenkels kusine, som får et godt øye til Kahlen, og havner dermed mellom barken og veden.

Regissør Nikolaj Arcel («Kongekabalen», «En kongelig affære», «Det mørke tårn») skrur dramatikken høyt opp i en etter hvert brutal film, der Mads Mikkelsen igjen viser hvorfor han er en av Europas desidert beste mannlige skuespillere. Man føler og lider sammen med Ludvig Kahlen, samtidig som man undres over hans standhaftige motivasjon.

Filmer som «Dazed & Confused» og «Everybody Wants Some!!» har lært oss at regissør Richard Linklater kan lage komedier, selv om han er mest kjent for «Boyhood» og «Før soloppgang»-trilogien.

Jeg har likevel ikke helt forberedt på hvor jublende morsom «Hit Man» skulle være. Dette er nemlig et fyrverkeri av en film, der hovedrolleinnehaverne Glen Powell («Top Gun: Maverick») og Adria Arjona («True Detective») har en gnistrende kjemi og perfekt komisk timing som vi ikke ser ofte på kino.

Historien er svært løst basert karrieren til Gary Johnson, som jobbet som falsk leiemorder for politiet i New Orleans for å avsløre ekte oppdragsgivere. Han bruker ulike personligheter for å få dem på kroken, men får utfordringer når han faller for en vakker kvinne som forsøker å hyre ham til å drepe hennes voldelige eksmann.

«Hit Man» er full av skarp dialog og sort humor med noen hylende morsomme høydepunkter!

I likhet med Agnieszka Hollands «Green Border», handler også denne filmen om flyktninger, nærmere bestemt afrikanere som krysser Middelhavet i skrøpelige båter. Den italienske regissøren Matteo Garrone («Gomorra», «Tale of Tales», «Pinocchio») lar to 16 år gamle gutter fra Senegal være representanter for alle de som hvert år risikerer livet for å komme til Europa.

Filmen viser hvordan Seydou (Seydou Sarr) og Mossa (Moustapha Fall) rømmer hjemmefra med oppsparte midler og må overleve både ørken, fengsel, slaveri og voldsomme menneskesmuglere på sin ferd mot Libya, der de håper å komme seg på en båt.

De unge hovedrolleinnhaverne er naturtalenter som gjør at man virkelig knytter bånd til Seydou og Mossa, og Garrone gir mørke eksempler på de vanskelige valgene de må ta og den ufattelige umenneskeligheten de er omgitt av på ferden.

Garrone er en svært visuelt orientert regissør som gir historien et snev av å være et spenningseventyr. Kanskje hadde slagkraften vært enda hardere med en litt mer realistisk tilnærming, men man får uansett et depressivt innsyn i omfanget av menneskesmuglingens nådeløse tragedier. Og dette ble han altså belønnet med regiprisen for.

Woody Allens femtiende film, og hans første på fransk, er også en av hans beste på flere år. «Coup de chance», som kan oversettes som «Lykketreff», starter som en varm utroskapshistorie i et Paris badet i høstgule farger, men ender opp som et morsomt mysterium akkompagnert av kul jazz.

Fanny (Lou de Laâge) møter sin gamle skolekamerat Alain (Niels Schneider) på gata, og begynner å se ham jevnlig. Det utvikler seg til noe mer enn et vennskap, mens Fannys velstående ektemann, Jean (Melvin Poupaud), begynner å fatte mistanke.

Hva som skjer videre bør man oppleve selv i en kinosal, dersom filmen får norsk kinodistribusjon. Det kan fort skje, for Allen har laget en sjarmerende film med en velskrevet historie med mange morsomme poenger og en jevnt stigende spenningskurve. Han har selv snakket om sin kjærlighet for europeiske filmer fra for eksempel Truffaut, Godard og Bergman, noe «Coup de chance» bærer et visst preg av.

Regissør Ryusuke Hamaguchi imponerte mange med sin Oscar-vinnende «Drive my Car», et stille, men slagkraftig drama med en spilletid på 3 timer. «Evil Does Not Exist» er «bare» halvparten så lang, men har den samme roen og den samme indre dramatikken.

Ordtaket stillest vann har dypest grunn er i høyeste grad gjeldende for denne historien, der vi møter Takumi (Hitoshi Omika) og hans åtte år gamle datter Hana (Ryo Nishikawa), som bor i ei lita japansk bygd. Når selskapet Playmode vil utvikle et stort turistsenter i dalen, blir innbyggerne bekymret for hvilke konsekvenser det kan få for lokalbefolkningen. To representanter for selskapet, Takahashi (Ryuji Kosaka) og Mayuzumi (Ayaka Shibutani), drar til bygda for å svare på spørsmål, og forsøker å opprette kontakt med Takumi for å få bygda over på sin side.

Hamaguchi dveler ved bilder av både bygda, naturen rundt og Takumis små og store gjøremål, noe som gjør at vi siger ned i en annen rytme og får et inntrykk av den store roen som preger bygdelivet. Handlingen tar imidlertid en vending mot slutten som gjør at man sitter igjen med flere spørsmål. Og dette syntes altså juryen var den nest beste filmen, og ga den dermed Sølvløven.

Regissør Bertrand Bonello («Saint Laurent», «Nocturama», «Coma») har kanskje laget en av festivalens merkeligste filmer, men den svirrer ennå rundt i hodet, flere dager etter at den ble vist. Fenomenale Léa Seydoux spiller Gabrielle i en nær fremtid der kunstig intelligens har overtatt kontrollen på det meste, mens menneskelige følelser er ansett som en trussel.

Hun legger seg derfor inn til en mystisk behandling som skal «rense» hennes DNA ved å la henne oppsøke flere av sine tidligere liv. Der hun møter blant annet ulike versjoner av sin store kjærlighet, Louis (George MacKay), men får bange anelser om at noe forferdelig skal skje.

Filmen er like snodig som denne handlingsbeskrivelsen indikerer, blant annet ved bruk av ulike formater, klippeteknikker og uforståelige elementer som Bonello garantert har lagt inn for å villede oss. Det er ikke umiddelbart klart hva slags budskap han egentlig er ute etter å formidle, men formspråket er berusende allsidig og uforutsigbart.

David Finchers nye film var en av de mest etterlengtede på årets program, og selv om den ikke er blant hans beste, innfridde den forventningene langt på vei.

Dette er en hard og brutal actionthriller om en leiemorder, iskaldt spilt av Michael Fassbender, som må jakte på sine egne arbeidsgivere etter et mislykket oppdrag.

Fincher bringer kanskje ikke noe nytt til sjangeren, men filmen er teknisk briljant og full av de mørke stemningene han er kjent for i filmer som «Se7en», «The Game» og «Fight Club».

At han igjen samarbeider med sine (så godt som) faste komponister, Trent Reznor og Atticus Ross, samt at lydsporet også er fullt av The Smiths-musikk, gir også pluss i margen!

LES HELE ANMELDELSEN AV «THE KILLER» HER!

Regissør Michael Mann har allerede en høy status etter serien «Miami Vice» og filmer som «Manhunter», «Den siste mohikaner», «Heat», «The Insider», «Ali» og «Collateral».

Hans nye er et habilt portrett av Enzo Ferrari (Adam Driver) og hans forsøk på å redde bilfabrikken som han har bygget opp sammen med kona Laura (Penélope Cruz).

Nå må han sørge for at en av hans racersjåfører vinner det italienske billøpet Mille Miglia i 1957, samtidig som hans hemmelige dobbeltliv med Lina Lardi (Shailene Woodley) er i ferd med å bli avslørt.

Jeg ble ikke nødvendigvis revet med av filmens ekteskapsproblematikk, selv om Penélope Cruz spiser opp kameraet i noen høytempererte scener. Det viktigste for mitt vedkommende, var å få se de klassiske Ferrari-bilene i fartsfylte og spektakulære omstendigheter!

LES HELE ANMELDELSEN AV «FERRARI» HER!

Filmfestivalen i Venezia har funnet plass til kun fem filmer fra kvinnelige regissører i årets hovedkonkurranse. Ava DuVernay («Selma», «When They See Us») er en av de mest profilerte, og hennes «Origin» gjør absolutt inntrykk.

Den skildrer journalisten Isabel Wilkersons forskning på en interessant teori: at det man i dag anser som rasisme har forbindelser til nazistenes jødeutryddelse og det indiske kastesystemet.

Aunjanue Ellis-Taylor er veldig god i rollen som den Pulitzer-prisvinnende Wilkerson, som i 2020 utga boka «Caste: The Origins of Our Discontents», som denne filmen delvis er basert på. Det er både tankevekkende og provoserende å være med på hennes oppdagelser, blant annet løst med gjenskapninger av flere av historiene hun avdekker.

Skildringen av Wilkersons privatliv, blant annet om forholdet til ektemannen Brett (Jon Bernthal), virker å tilhøre en annen historie. DuVernay har også teppebombet filmen med komponist Kris Bowers’ sorgtunge strykere, som liksom skal hamre inn hvor alvorlig og seriøst dette er. Det virker unødvendig, da det hersker liten tvil om tyngden i Wilkersons arbeid. Filmen er likevel god, men kanskje hadde historien fungert enda bedre som en dokumentar?

Jeg har et stort hjerte for den franske regissøren Luc Bessons filmer fra 1990-tallet, først og fremst «Nikita» og «Leon». Det finnes spor av nettopp disse filmene i «Dogman», noe som gjør at jeg langt på vei ignorerer dens svakheter. Dette er et actiondrama med karikerte figurer og merkverdige situasjoner som man vanskelig kan ta på alvor.

Hovedfiguren er Douglas (Caleb Landry Jones), en ung mann i New Jersey som etter en særdeles hard barndom med en kald og voldelig far, har en stor hundeflokk som sine nærmeste «familiemedlemmer». Når filmen starter, blir det klart at Douglas har vært gjennom blodige hendelser, noe resten av filmen nøster opp i.

Kall det «pulp» eller «trash», det er i hvert fall umiskjennelig Besson på sitt ustyrligste på godt og vondt. Jeg kan forstå at dette blir i overkant dumt for noen, men «Dogman» er full av overdrevne karakteristikker som jeg har det med å sette pris på.

Stjernemangel på den røde løperen

Det kjedeligste ved årets utgave, var en akutt mangel på de største filmstjernene på den røde løperen utenfor Palazzo del Cinema på Lido di Venezia. Den pågående streiken blant skuespillere og forfattere i Hollywood har gjort at flere filmer vises uten drahjelp fra kjente navn på rollelista.

Emma Stone kom ikke for å promotere sin fantastiske hovedrolle i filmen «Poor Things», som hun garantert vil bli Oscar-nominert for. Carey Mulligan og Bradley Cooper var heller ikke til stede i forbindelse med en annen het Oscar-kandidat, «Maestro», selv om det ryktes at Cooper har vært i Venezia for en teknisk sjekk av filmen, som han også har regissert.

Ralph Fiennes, Benedict Cumberbatch og Ben Kingsley holdt seg også unna for Wes Andersons «The Wonderful Story of Henry Sugar». Vi fikk heller ikke se Michael Fassbender sprade på den røde løperen for David Finchers «The Killer».

Det har imidlertid blitt gjort noen unntak. Enkelte av de amerikanske filmene i Venezia er nemlig såkalte independent-filmer, som betyr at de er produsert utenfor de store filmstudioene som det streikes mot. Derfor fikk for eksempel Adam Driver dispensasjon fra Screen Actors Guild for å presentere Michael Manns «Ferrari», der han spiller Enzo Ferrari, bilmerkets grunnlegger.

Callee Spaney, Jacob Elordi og Priscilla Presley har vært i Venezia for å kaste glans over Sofia Coppolas «Priscilla», en film om hennes ekteskap med Elvis Presley. Og Jessica Chastain kom med filmen «Memory».

Så er det jo et betydelig antall skuespillere og filmskapere fra hele verden som ikke er fagorganiserte i USA. Blant annet har Mads Mikkelsen kastet glans over sin danske film «Bastarden», regissert av Nikolaj Arcel. Og blant regissørene, som heller ikke streiker, har for eksempel Woody Allen, Sophia Coppola, Michael Mann, David Fincher, Richard Linklater og Yorgos Lanthimos vært på plass her i Venezia.

De største skuffelsene

Ikke alle filmene har innfridd mine forventninger. Roman Polanski har sikret sin plass i filmhistorien med blant annet «Rosemary’s Baby», «Chinatown» og «Pianisten». Men hvorfor Venezia ville vise hans siste film, «The Palace», er det mange som stusser på.

Dette er nemlig en høyst middelmådig folkekomedie som på ingen måte fortjener et prestisjefylt utstillingsvindu på en av verdens viktigste filmfestivaler. Man får bare tro at det er fordi Roman Polanski har den statusen han har, og fordi han er 90 år og kanskje ikke kommer til å lage flere filmer.

Sofia Coppolas «Priscilla» var heller ikke den filmen jeg ønsket at den skulle være. Den er for så vidt interessant som et motstykke til Baz Luhrmanns feiring av Elvis Presley i fjorårets «Elvis», for Coppolas film viser Priscilla Presleys versjon av ekteskapet med rockekongen, basert på hennes egen bok.

Den viser hvordan hun blir utsatt for en smålig, kontrollerende og temperamentsfull mann med liten forståelse for hennes krevende plass i forholdet.

Filmen er full av gode tidsbilder, men dialogen glir alt for ofte inn i et såpeserieformat. Jeg hadde ærlig talt forventet noe spenstigere fra Sofia Coppola, som i stedet har laget en av sine svakere filmer.

Filmfestivalen i Venezia ble startet i 1932 for å sette fokus på italienske filmer i en tid der publikum nesten utelukkende så amerikanske filmer på kino. Programmet preges fremdeles av et visst antall italienske filmer som jeg mistenker ikke nødvendigvis ville fått plass på så mange festivaler utenlands.

Regissør Saverio Costanzos «Finalmente l’alba» («Finally Dawn») er en av disse, en altfor lang og omstendelig historie om tenåringen Mimosa (Rebecca Antonaci) som en gang på 1950-tallet drar på en audition i filmstudioet Cinecitta utenfor Roma. Der blir hun dratt inn i en virvelvind av en natt sammen med filmstjernene Josephine Esperanto (Lily James) og Sean Lockwood (Joe Keery).

Dette er ment å være et slags eventyr, med noen mørke undertoner, men det er vanskelig å tro på at denne helt vanlige tenåringen skulle få innpass blant stjernene, og at de synes hun skulle være så fryktelig interessant. Costanzo burde også ta en ny runde i klipperommet, for spilletiden på to timer og tjue minutter kan ikke forsvares av innholdet.