Neighbours

PÅ KINO FRA 24. NOVEMBER: Den lavmælte fortellingen om naboskap i fiendtlige grenseområder er blitt skummelt aktuell i disse dager. 

Med skråblikk og varme formidles hverdagsliv, motstand og tragedie i et område der slekt og venner deles av grensen mellom Syria og Tyrkia.  

«Neighbours», fra den kurdisk-sveitsiske filmskaperen Mano Khalil, starter i en flyktningleir på grensen til Syria, men forteller historien om landsbyen den kurdiske gutten Sero vokser opp i. Filmen er inspirert av regissørens egen barndom i Syria, like ved grensen til Tyrkia, og han har også skrevet manus. 

Godt naboskap

Vi befinner oss på starten av 80-tallet, der Sero lever et relativt bekymringsfritt liv i landsbyen. Han bor sammen med foreldrene, besteforeldrene og en ugift onkel, og er nabo med landsbyens eneste gjenværende jødiske familie. Hver sabbat går Sero til naboene for å tenne lys for dem – og kanskje få en kakebit. Han er god venn med familiens voksne datter Hannah.  

Ellers går hverdagen med til å tisse på stolper med de andre barna, drømme om TV og elektrisitet, eller å terge de tyrkiske grensevaktene sammen med onkel Aram.  

Så kommer en ny lærer fra Damaskus til landsbyens skole. Han er medlem av det panarabisk-fremmende Baath-partiet og tilber statslederen Hafez al-Assad. Læreren tvinger samtlige elever til å lære arabisk, samtidig som han innfører lærebøker som fremstiller jødene og Israel som den store, onde fienden. 

Knallsterk barneskuespiller

Kurdisktalende Sero sliter både med arabisk og det han hører om naboene sine. Når en tragedie rammer familien, og onkelen blir tatt av det hemmelige politiet, tilspisser situasjonen seg. 

Mye av filmen er fortalt gjennom et barns øyne, og «Neighbours»’ største fortrinn er skuespilleren Serhed Khalil som 6-årige Sero.  

Også Derya Uygurlar som Hannah og Ismail Zagros som Aram utmerker seg som ektefølte figurer, men Serhed Khalil har en naturlig sjarm og skøyeraktighet som balanserer de ofte dystre hendelsene. 

Kurdisk Emil?

Sero er kanskje ingen kurdisk Emil i Lønneberget, men han er garantert med på alle «hyss» skolebarna finner på. 

Selv om det er flere brutale elementer i filmen, er det mest hverdagsliv og barns skøyerstreker. Grepet får effektivt frem kontrastene landsbybeboerne lever med og gir «Neighbours» en lett og varm grunntone.

På noen måter, spesielt i tematikken om tillærte fordommer, kan den minne om «Jojo Rabbit», men i mer naturalistisk form, uten den ironiske distansen. 

Humor med brutal kime

Ofte er det en kjerne av brutalitet også i humoren i «Neighbours», som den brølende onkelen som ikke behandler kona si bra, bestefaren som bygger en kiste til seg selv, og ikke minst når barna prøver å forklare begreper læreren messer om, som sionisme og imperialisme, og beskriver dem som skumle fabeldyr. 

Alvor og fortvilelse lurer aldri langt unna, men det knekker ingen av rollefigurene.  

Spillefilmen er drøyt to timer lang, og kunne vært mer effektivt fortalt i partier. En sekvens om korrupsjon peker seg ut som overtydelig. Samtidig kler filmen sitt naturlig luntende tempo som speiler livet i landsbyen selv og gir plass til hverdagen.  

Hat og nestekjærlighet

Den lar også seerne sitte i ubehaget av å se barn indoktrineres med hat, men bryter opp med jevne innsprøytninger av håp. 

For på samme tid som «Neighbours» forteller hvor lett hat får grobunn og avler fæle handlinger, viser filmen også styrken i kjærlighet og nestekjærlighet. 

Ikke minst viser den magien i å drømme – om det så er om en TV å se tegnefilmer på. 

«Neighbours» er fra 2021 og er tidligere vist på flere festivaler. Filmen har norsk kinopremiere fredag 24. november.