PÅ KINO 20. DESEMBER 2023: Fordelen med lave forventninger, er at de lett kan innfris.
«Aquaman and the Lost Kingdom» ligger kanskje et godt stykke under toppen av superheltfilmsjangeren, mer er samtidig morsommere og mer underholdende enn jeg hadde trodd på forhånd.
Den har et stort glimt i øyet som med all tydelighet sier at ingenting i filmen skal tas på ramme alvor, snarere tvert imot.
Regissør James Wan bombarderer oss isteden med en spinnvill kavalkade av ramsalte actionsekvenser, preget av tung CGI-animasjon og en svært omtrentlig omgang med fysiske lover og regler.
Humoren er såre enkel og historien nærmest banal, men dette er en type film som ikke trenger dype handlingslag og mangefasetterte personkarakteristikker. Den trenger en pumpa Jason Momoa i hardtslående modus, og det har den.
Selv om det meste foregår under vann, understreker filmen bokstavelig talt ved flere anledninger at den ikke vil være sushi, men en feit cheeseburger, som helst skal skylles ned med øl.
ANMELDELSE: «Konvoi» er spennende, engasjerende og vellaget
«Aquaman and the Lost Kingdom» vil kanskje ikke trekke nye tilhengere til superheltsjangeren, men er god nok til å more de som ennå ikke har gått lei av den.
Vil vekke gammel ondskap
Når vi møter Aquaman/Arthur Curry (Jason Momoa) denne gangen, veksler han mellom et lykkelig familieliv på land med Hera (Amber Heard) og deres lille sønn, og den krevende jobben som regent i undervannsriket Atlantis.
Hans verdener kolliderer når Black Manta/David Kane (Yahya Abdul-Mateen II) forsøker å vekke en gammel ondskap i et tapt rike til live for å hevne farens død, som han mener Aquaman er ansvarlig for.
Det gjør han ved hjelp av orichalcum, et eldgammelt stoff som ved forbrenning kan fremskynde den globale oppvarmingen.
Nå må Arthur søke hjelp hos en annen gammel fiende, nemlig sin egen halvbror Orm (Patrick Wilson), som han fratok tronen i den første filmen, og som ble kastet i et toppsikret ørkenfengsel, langt fra vann.
Deres mor, Atlanna (Nicole Kidman) og Meras far, kong Nereus (Dolph Lundgren) er også aktive deltagere i et spektakulært eventyr som foregår både over og under flere verdenshav.
Peprer synsnervene
Filmens visuelle strategi, virker å være å pepre synsnervene med hundre inntrykk på en gang, som å se gjennom et kaleidoskop.
ANMELDELSE: «Høstgule blader» er en skjønn og sjarmerende filmperle
Det er ikke nødvendigvis synonymt med god historiefortelling, men har litt av den samme effekten som å spise ostepop. Man vet det er usunt, men man kan ikke slutte å spise.
Jeg ga etter hvert opp å ha en kritisk holdning til dette, for James Wan & Co smadrer all motstand med en kanonade av CGI-effekter som kanskje ser kunstige ut, men det er hele meningen.
Foran alt effektmakeriet, har Jason Momoa fremdeles det avvæpnende gliset og den fandenivoldske innstillingen som gjør Aquaman til en av de morsomste superheltene, fordi han vet at vi vet at figuren og universet har iboende teite kvaliteter.
Det kan for øvrig se ut som det kanskje er noe i ryktene som svirret i fjor høst om spenning på filmsettet og at Momoa ønsket medskuespiller Amber Heard sparket, for hun har minimalt med scener i den ferdige filmen.
ANMELDELSE: «Wonka» er en frisk og musikalsk eventyrstund
Ellers kan alle se at filmens hevntematikk er simpel som en skolestil, og humoren like forutsigbar som i en episode av «’Allo, allo» (for de som tar den referansen).
«Aquaman and the Lost Kingdom» er likevel først og fremst preget av uforpliktende moro med høy underholdningsvilje, og viser at eventuelle håp om superheltfilmens død er en smule premature.
