PÅ KINO 25. DESEMBER 2023: Den evig sosialt bevisste og engasjerte regissøren Ken Loach («Vinden som ryster kornet», «Jeg, Daniel Blake», «Sorry We Missed You») leverer nok en varm, sterk og human film i sitt 87. år.
I «Vertshuset The Old Oak» settes Englands glemte arbeiderklasse opp mot syriske flyktninger i en tidligere gruveby, og resultatet er ikke alltid like pent.
Samtidig ligger det et håp i Loach sin fremstilling av vanlige folks kamp for tilværelsen, der medmenneskelighet kjemper mot dyp fremmedfrykt rotfestet i brutte illusjoner og knust fremtidshåp.
Loach bygger opp en dramatisk nerve som kanskje ikke får helt den ønskede forløsningen, men som nok gjør konklusjonen mer realistisk.
«Vertshuset The Old Oak» er et drivende godt samtidsdrama med et smertelig aktuelt bakteppe.
Flyktninger vekker sinne
Som vanlig går Loach rett inn i en betent tematikk vi kjenner igjen fra nyhetsbildet. Syriske flyktningers ankomst vekker forargelse blant den britiske lokalbefolkningen i en tidligere gruveby som nå er en skygge av seg selv.
ANMELDELSE: «Leave the World Behind» er både uhyggelig og aktuell
Fra å være et fremgangsrikt arbeidersamfunn med lange tradisjoner, er byen nå preget av arbeidsløshet, fattigdom, stupende boligpriser og mørke fremtidsutsikter.
Eieren av den nedslitte puben The Old Oak, TJ Ballantyne (Dave Turner), merker at noen av stamkundene retter sinnet mot de nyankomne flyktningene, blant andre Yara (Ebla Mari), som TJ får et godt forhold til.
De innleder et samarbeid som de håper kan bedre forholdet mellom nye og gamle innbyggere, noe som vekker et varmt engasjement i nærmiljøet, men de skal også få merke at ikke alle ønsker at tiltaket skal lykkes.
Lite tiltalende fremmedfrykt
Loach bruker ikke lang tid på å etablere figurene, frontene og den vanskelige konflikten, mye takket være hans faste samarbeidspartner Paul Lavertys svært effektive og velskrevne manus.
ANMELDELSE: «Wonka» er en frisk og musikalsk eventyrstund
TJ introduseres som en velmenende mann med skjeletter i skapet, mens de stadig øldrikkende og frittalende stamkundene, til tross for lite tiltalende fremmedfrykt, skildres med troverdighet som ulykkelige mennesker på samfunnets slagghaug.
Det gjør inntrykk å se flyktningenes takknemlighet for all hjelp og støtte de mottar av TJ og andre i lokalmiljøet, selv om enkelte byborgere altså ønsker dem dit pepperen gror av årsaker som filmen diskuterer i flere ladede scener.
Det gjør også inntrykk å se hvordan både TJ og Yara på hver sin måte bearbeider personlige traumer og nederlag gjennom sitt uventede vennskap.
Nesten ubehagelig aktuell
«Vertshuset The Old Oak» stiller flere interessante spørsmål, uten nødvendigvis å gi svar på alle. Den eskalerer enkelte konflikter uten å forfølge dem til en klar konklusjon, noe som kan virke litt frustrerende.
ANMELDELSE: «Ønske» er en blek kopi av Disneys egne skatter
Lavertys manus inneholder flere handlingstråder som han kunne valgt å gjøre mer utav. Samtidig er det ofte slik det fungerer i det virkelige liv, der ikke alt får en endelig løsning, og man må lære seg å leve med åpne sår.
Skuespillerne er fantastiske over hele linja, spesielt Dave Turner og Ebla Mari i hovedrollene, og Ken Loach regisserer dem med et våkent blikk for menneskelige styrker og svakheter som er gjenkjennelige.
Han etterlater kanskje sitt publikum med et litt i overkant søtladent sentiment i en film som ikke er blant hans mest essensielle.
«Vertshuset The Old Oak» er likevel nesten ubehagelig aktuell, med en tematikk som angår de fleste av oss.
