PÅ KINO FRA 19. JANUAR: «Dark Windows» er en tam og forutsigbar skrekkfilm som verken er skummel, spennende eller humørfylt.
ANMELDELSE: Poor Things – Vilt morsom og totalt uforutsigbar
Tre venner reiser til et øde sommersted etter å ha mistet sin beste venninne i en bilulykke. Og med tunge hint og antydninger allerede i anslaget, så er det sørgelig opplagt hva som skal skje.
Her er det tydelige referanser til popkornslagere som «I Know What You Did Last Summer» og «Skrik». Men klisjeene blir bare enkle rundingsbøyer i Alex Herrons («Leave» tafatte hytteskrekk. Og rufs i morderens planer og i en livsviktig nøkkelscene skaper for meg litt unødvendig irritasjon i kinomørket.
Forbrytelser og straff
Tilly (Anna Bullard), Monica (Annie Hamilton) og Peter (Rory Alexander) satt alle tre i bilen da venninnen Ali (Grace Binford Sheene) omkom i en kollisjon.
Etter begravelsen reiser det tre til Monicas sommerhus for å komme seg litt bort. Det starter fredelig nok, men det viser seg raskt at de ikke er alene i det store gamle huset.
Og når internettforbindelsen forsvinner, og bilbatteriet havner på kjøkkenbordet, så må de kjempe for livet mot en maskert morder – som vet hva de gjorde for sånn ca. en drøy uke siden.
Det er så vidt tilløp til litt utforsking av sorg, skyldfølelse og ansvar for ugjerninger, men den tematikken holdes helt i overflaten og blir bare grå en fyllmasse som ebber ut i flate dialoger og sjangerfloskler.
ANMELDELSE: True Detective: Night Country – Mørk krimunderholdning
Og selv om Anna Bullard og Annie Hamilton leverer noen gode scener som kranglende venninner, så får ikke de tre hovedrollene til den kjemien som kunne gitt filmen litt av dramafilmens dybde, og satt mer på spill i det inntrengeren setter i gang sitt dødelige spill.
Får minimalt ut av sjangeroppskriften
Handlingen foregår i USA, men filmen er spilt inn i Norge. Med billedskjønne Sveinhaug gård som isolert sommersted, har «Dark Windows» i utgangspunktet en rik og underholdende jaktarena for en maskert morder, men dessverre utnyttes verken kjeller, knirkete tregulv eller mørke uteområder til å skremme på gruelig godt vis.
Det blir aldri særlig skummelt da snille lyssettinger, tydelige snike-effekter og romslige utsnitt er for milde til å begeistre med slasherfilmens jaktspenninger.
Med unntak av et par slappe sexvitser, noen vittigheter på spritbutikken og et kreativt dødsfall, klarer heller ikke filmen å utnytte potensialet slasherfilmens klisjeer har for drøy humor og lek med forventninger.
Og når sorg- og skyldtematikken heller ikke blir mer enn overfladiske og forslitte stemningskulisser, så får «Dark Window» minimalt ut av å la rollefigurene lunte rundt i hytteskrekkens enkleste sjangerlandskap.
«Dark Windows» har noen popkornkvaliteter for dem som er veldig glad i skrekkfilmer på øde sted, men for meg ble dette en tam og pregløs sjangerøvelse hvor det verken ble skummelt, gripende eller gøy på landet.
«Dark Windows» har kinopremiere 19. januar.
