FILMFESTIVALEN I BERLIN: Den 74. utgaven av Berlinalen er i skrivende stund på oppløpet. Lørdag kveld deles Gullbjørnen ut, og søndag vises de siste filmene. Årets festival har bydd på flere oppturer, noen nedturer og mye midt imellom.
Man sitter ikke igjen med et inntrykk av at dette vil gå inn i historien som en klassisk årgang. Blant de rundt 200 filmene som er vist i både hovedkonkurransen og flere ulike sideprogrammer, finnes det likevel noen gullkorn.
ANMELDELSE: Pixar-filmen «Sjel» er endelig på kino – der den hører hjemme!
Her er mine 7 beste opplevelser i Berlins kinosaler den siste halvannen uka (i alfabetisk rekkefølge):
«A Different Man»
Dette er en av to filmer med Renate Reinsve på årets Berlinale. Sebastian Stan spiller hovedrollen som en mann med et ekstremt deformert ansikt som får muligheten til å endre på utseendet sitt, som en slags «The Fly» i revers.
Reinsve spiller Ingrid fra Ålesund, som flytter inn i naboleiligheten med ambisjoner om å skrive et teaterstykke. Hva som skjer videre, bør ikke avsløres, men filmen har en gjennomgående sorthumoristisk undertone som gjør at man kan se på rollefigurene med et skråblikk.
ANMELDELSE: «Ferrari» er desidert best når det kjøres
«A Different Man» er morsom, burlesk og biter godt fra seg i skildringen av hvordan vi prøver å konstruere våre egne selvbilder og hvordan vi feilaktig antar at ytre fremtoning speiler den indre.
«Langue Étrangère»
Denne filmen har en tittel som kan oversettes til «Fremmedspråk», og er en fransk-tysk produksjon, regissert av Claire Burger. Den handler om de unge brevvenninnene Fanny (Lilith Grasmug) og Lena (Josefa Heinsius), som møtes for første gang i Leipzig, der Fanny oppdager at ekstroverte Lena er politisk aktiv.
Selv er hun mer sjenert og forsiktig, men begynner å dikte opp ting om seg selv for å fremstå mer interessant. Vennskapet utvikler seg til å bli noe mer, men når Lena besøker Fanny i Strasbourg, begynner hun å få problemer med alle løgnene hun har fortalt.
Claire Burger har greid å lage en aktuell og poengtert ungdomsfilm med overraskende gode hovedroller av Lilith Grasmug og Josefa Heinsius.
ANMELDELSE: «May December» har flere treffende og sorthumoristiske øyeblikk
Fanny og Lenas historie fortelles med et stort hjerte for figurene, og man får en forståelse for hvorfor Fanny lyver, samtidig som man håper at alt skal gå bra for henne.
«Love Lies Bleeding»
Denne andrefilmen fra Rose Glass («Saint Maud») var en av de jeg gledet meg mest til på forhånd. Den ble vist i sideprogrammet Berlinale Special, og nå kan jeg melde at den innfrir. Året er 1989 og Jackie (Katy O’Brian) er på vei til Las Vegas for å delta i en konkurranse for kroppsbyggere.
På veien passerer hun en liten by, der hun møter Lou (Kristen Stewart) i et treningsstudio. De innleder et hett forhold, men blir viklet inn i de lyssky forretningene til Lous far, Lou senior (Ed Harris), som er både våpenhandler og leder for et kriminelt nettverk.
Her treffer Rose Glass godt med sine sjangertro skildringer av det våpenglade og konservative «redneck»-Amerika, mens Kristen Stewart og Katy O’Brian gir historien hjerte og sjel.
ANMELDELSE: «All of Us Strangers» er sterk og rørende
Det skal sies at filmen tar av i noen fantasifulle retninger som vil virke overdrevne for noen, men ingen kan påstå at «Love Lies Bleeding» ikke har en rå energi og fandenivoldsk fortellerglede.
«My Favourite Cake»
Dette er en iransk film, regissert av Maryam Moghadam og Behtash Sanaeeha. Den er nydelig spilt, fortreffelig regissert og forteller en historie som er både hjertevarm, melankolsk og sørgmodig på samme tid.
Her møter vi cirka 70 år gamle Mahin (Lily Farhadpour), som har vært enke i 30 år. Nå bestemmer hun seg for å gjøre et siste forsøk på å gjenopplive romantikken, og inviterer den jevnaldrende taxisjåføren Faramarz (Esmail Mehrabi) til å bli med henne hjem. Det skal vise seg å bli en begivenhetsrik kveld på flere måter.
ANMELDELSE: «Håndtering av udøde» holder publikum i et konstant ubehag
Figurene skildres klokt og nyansert med stor kjærlighet, samtidig som deres skjebner settes inn i kontekst av det iranske samfunnets begrensninger, blant annet med det upopulære «moralpolitiet» som en konstant trussel i bakgrunnen.
Denne kritiske holdninga har gjort at regissørene har fått utreisenekt fra Iran, til høylytte protester fra det internasjonale filmkollegiet.
«Sex»
Dag Johan Haugerud står bak Berlinalens eneste helnorske film. Dette er første del av hans trilogi «Sex Drømmer Kjærlighet», og får norgespremiere allerede 1. mars.
Her spiller Thorbjørn Harr og Jan Gunnar Røise to feiere i Oslo som får sådd tvil om sine maskuline og heterofile identiteter når den ene forteller om en drøm der han kanskje var ei dame, mens den andre avslører at han har hatt sex med en mann for første gang.
Jeg har allerede anmeldt filmen til en femmer på terningen, der jeg blant annet skriver at dette er dialogdreven dramatikk av høy klasse, med flott skuespill av et sterkt ensemble.
Filmen ble vist i sideprogrammet «Panorama», men hadde etter min mening vært mer enn god nok for hovedkonkurransen.
Likevel må man kunne si at den fikk den en kremplassering på skjemaet, med urpremiere den første festivalhelgen, som kanskje er et bedre tidspunkt enn for eksempel en visning i hovedprogrammet helt på tampen av festivalen hadde vært.
Fredag ble det klart at filmen er tildelt Europa Cinemas Label som beste europeiske film i Panorama-programmet. På lørdag fikk den prisen fra den økunemiske juryen, samt Cicea Art Cinema Award. På søndag kan den vinne en publikumspris.
«Sterben»
Bak denne skumle tittelen («Døende» på norsk) skjuler det seg en av de aller beste filmene jeg så på Berlinalen. Den tyske regissøren Mathias Glasner imponerte meg med sitt hele tre timer lange familiedrama der døden er et sentralt element i handlingen.
ANMELDELSE: «Avatar: The Last Airbender» er fargesprakende og engasjerende
Her møter vi familien Lunies, bestående av to aldrende foreldre og deres to voksne barn, som ikke har et nært forhold til hverandre. Men de tvinges til å ha kontakt når den demente faren havner på et pleiehjem, sannsynligvis med kort tid igjen å leve.
Gjennom fem kapitler får vi skildret hvert av deres liv, vi får se deres store relasjonsproblemer og innblikk i den vonde familiehistorikken.
«Sterben» inneholder flere ubehagelige og ukomfortable scener, men har også et rikt persongalleri og interessante blikk på tynnslitte familiebånd. Lars Eidinger, en av Tysklands mest kjente skuespillere, er som vanlig veldig god i sin rolle som Tom Lunies, men jeg må spesielt trekke fram veteranen Hans-Uwe Bauer i en helt fantastisk rolle som den demente faren Gerd Lunies.
«Des teufels bad»
«Djevelens bad» (direkte oversatt) er en østerriksk film, regissert av Veronika Franz og Severin Fiala. Den er basert på en virkelig kriminalsak fra 1800, der vi møter Agnes (Anja Plaschg), akkurat idet hun gifter seg med en fattig bonde på landsbygda.
Det skal imidlertid vise seg at ekteskapet ikke blir helt som hun hadde sett for seg. Mannen viser ingen seksuell interesse for henne, svigermora invaderer stadig deres nye hjem, og Agnes blir mer og mer fortvilt over sin umulige situasjon.
LES: Renate Reinsve «vant» den første Berlinale-helga
Dette er bare opptakten til en sjokkerende krimsak som man blir overrasket over omfanget av, når den til slutt avdekkes. Anja Plaschg er forrykende god i hovedrollen, miljøskildringene er gjennomførte og historien gjør et stort inntrykk.
Filmfestivalen i Berlin avsluttes søndag 25. februar, mens Gullbjørnen og andre priser deles ut lørdag kveld.