FILMFESTIVALEN I BERLIN: Denne saken skal handle om de beste filmene jeg har sett så langt på Berlinalen, en av verdens største filmfestivaler, som i år arrangeres for 74. gang.
Først må jeg imidlertid skrive hjem om hva Renate Reinsve har gjort her denne helgen, nemlig kastet glans på den røde løperen to kvelder på rad.
Hun fikk sitt definitive gjennombrudd i Joachim Triers «Verdens verste menneske» i 2021, som hun fikk en skuespiller-pris for i Cannes, og har vært svært ettertraktet blant internasjonale produsenter siden.
Kanskje er det ketchup-effekten vi nå ser resultatet av, for hun har jo allerede hatt premiere på én film tidligere i år, nemlig «Håndtering av udøde», som debuterte på Sundance-festivalen i januar og går på norske kinoer nå.
På Berlinalen stiller hun med to engelskspråklige filmer i hovedkonkurransen, en italiensk og en amerikansk, og hun er strålende i begge!
ANMELDELSE: «Small Things Like These» – historien hadde fortjent bedre
På en pressekonferanse ble hun allerede utropt som festivalens beste skuespiller av en journalist, men vi får holde an å se hva som skjer når Gullbjørnen og de andre prisene deles ut førstkommende lørdag.
«Another End»
Den italienske heter «Another End» og er et slags sci-fi-drama lagt til en ikke navngitt by i en uspesifisert fremtid. Gael García Bernal spiller Sal, en sørgende mann så gjerne vil ha litt mer tid med sin avdøde kjæreste Zoe.
Han benytter seg derfor av en ny teknologi, der man kan laste opp avdødes bevissthet i en frivillig vertskropp for en begrenset tidsperiode for å ta et siste farvel.
Renate Reinsve spiller dama som er vertskap for Zoes bevissthet, og det skal vise seg at Sals møter med den simulerte utgaven av Zoe blir vanskelige. Filmen krever altså en viss vilje til å bli med på fantasien, som om «Total Recall» ble krysset med «Evig solskinn i et plettfritt sinn».
Den har noen interessante visuelle grep, samt en melankolsk og sorgfull historie der både Bernal og Reinsve får vist sine spennvidder som skuespillere.
«A Different Man»
Reinsve har også en stor rolle i den amerikanske filmen «A Different Man», som nok er den beste av de to. Hovedpersonen er Edward (Sebastian Stan), en mann i New York med et deformert ansikt som får muligheten til å endre utseendet sitt, som en slags «The Fly» i revers.
ANMELDELSE: «All of Us Strangers» er sterk og rørende
Ingrid Vold fra Ålesund (Reinsve) flytter inn i naboleiligheten med ambisjoner om å skrive et teaterstykke. Britiske Adam Pearson, kjent fra Jonathan Glazers «Under the Skin» og Kristoffer Borglis debutfilm «DRIB», er også en viktig brikke i rollen som Oswald.
Hva som skjer videre, bør ikke avsløres, men filmen har en gjennomgående sorthumoristisk undertone som gjør at man kan se på rollefigurene med et skråblikk.
Filmen er morsom, burlesk og biter godt fra seg i skildringen av hvordan vi prøver å konstruere våre egne selvbilder og hvordan vi feilaktig antar at ytre fremtoning speiler den indre.
ANMELDELSE: «Håndtering av udøde» holder publikum i et konstant ubehag
Den som ble betatt av Julie i «Verdens verste menneske» vil finne noe av den samme utstrålingen i Ingrid, selv om rollen byr på litt andre utfordringer for Reinsve. Både «A Different Man», «Another End» og «Håndtering av udøde» er særegne filmer som indikerer at hun er villig til å ta sjanser med sin stjernestatus.
«Sex»
Bare én helnorsk film er med på årets Berlinale, nemlig Dag Johan Haugeruds «Sex», som vises i sideprogrammet Panorama. Den fremstår som ett av høydepunktene så langt.
Her spiller Thorbjørn Harr og Jan Gunnar Røise to feiere i Oslo som får sådd tvil om sine maskuline og heterofile identiteter når den ene forteller om en drøm der han kanskje var ei dame, mens den andre avslører at han har hatt sex med en mann for første gang.
Jeg synes at dette er dialogdreven dramatikk av høy klasse, med flott skuespill av et sterkt ensemble.
Etter å ha sett en del mindre gode filmer i hovedprogrammet, fortoner deg seg som litt merkelig at «Sex» ble plassert i et sideprogram, men forhåpentligvis gir det filmen uansett en god mulighet til å nå ut internasjonalt.
«My Favourite Cake»
En iransk film har blandet seg inn i toppsjiktet, nemlig «My Favourite Cake» (som er den internasjonale tittelen) av Maryam Moghadam og Behtash Sanaeeha. Den er nydelig spilt, fortreffelig regissert og forteller en historie som er både hjertevarm, melankolsk og sørgmodig på samme tid.
Her møter vi cirka 70 år gamle Mahin (Lily Farhadpour), som har vært enke i 30 år og bor alene i Teheran, mens barna for lengst har flyttet til utlandet.
Nå bestemmer hun seg for å gjøre et siste forsøk på å gjenopplive romantikken, og inviterer den jevnaldrende taxisjåføren Faramarz (Esmail Mehrabi) til å bli med henne hjem. Det skal vise seg å bli en begivenhetsrik kveld på flere måter.
ANMELDELSE: «Victoria må dø» er morbid moro
Figurene skildres klokt og nyansert med stor kjærlighet, samtidig som deres skjebner settes inn i kontekst av det iranske samfunnets begrensninger, blant annet med det upopulære «moralpolitiet» som en konstant trussel i bakgrunnen.
«My Favourite Cake» vil bli satt opp på norske kinoer, men kanskje bør den ha en annen tittel enn «Min favorittkake»?
«Sterben»
Den tyske regissøren Mathias Glasner har også imponert med sitt hele tre timer lange familiedrama «Sterben». Som tittelen antyder, er døden et sentralt element i handlingen, men den inneholder også mye liv, blant annet en fødsel i nærbilde.
Familien i fokus har etternavnet Lunies, som kan oversettes som «gærninger» på engelsk, og består av to aldrende foreldre og deres to voksne barn. De har ikke et nært forhold til hverandre, men tvinges til å ha kontakt når den demente faren havner på sykehjem, etter alt å dømme med kort tid igjen å leve.
Gjennom fem kapitler får vi skildret hvert av deres liv, preget av store relasjonsproblemer som kanskje kan skyldes familiehistorikken.
Etter at jeg så Glasners «Den frie viljen» i 2006, har jeg nesten kviet meg for å se mer fra ham, men ikke fordi filmen var dårlig. Tvert imot var den så sterk at jeg har satt den på min uskrevne liste over «fantastiske filmer som jeg slett ikke har lyst til å se igjen».
«Sterben» inneholder også flere ubehagelige scener, men har også et rikt persongalleri og interessante blikk på tynnslitte familiebånd.
«Love Lies Bleeding»
Siste film ut i denne foreløpige favoritt-oversikten, er «Love Lies Bleeding», som vises utenfor konkurranse i sideprogrammet Berlinale Special. Den er regissert av Rose Glass, som debuterte sensasjonelt bra med den britiske filmen «Saint Maud» i 2020.
ANMELDELSE: Dakota Johnson redder «Madame Web» fra katastrofe
Nå er hun tilbake med en amerikansk film, lagt til 1989, der Katy O’Brian spiller Jackie, som har rømt hjemmefra med ambisjoner som kroppsbygger. På vei til en konkurranse i Las Vegas møter hun Lou, spilt av Kristen Stewart, i et treningsstudio i en liten by.
De innleder et forhold, men blir viklet inn i de lyssky forretningene til Lous far, spilt av Ed Harris, som er både våpenhandler og leder for et kriminelt nettverk.
Her treffer Rose Glass godt med sine sjangertro skildringer av det våpenglade og konservative «redneck»-Amerika, mens Kristen Stewart og Katy O’Brian gir historien hjerte og sjel i stor kontrast til Ed Harris sin sedvanlige stålharde fremtoning.
Kanskje tar filmen av i fantasifulle retninger som vil virke overdrevne for noen, men ingen kan påstå at «Love Lies Bleeding» ikke har en rå energi og fandenivoldsk fortellerglede.
Filmfestivalen i Berlin varer til søndag 25. februar, og denne artikkelen oppdateres dersom nye favoritter melder seg de nærmeste dagene.