PÅ KINO 28. FEBRUAR 2024: Den som ble betatt av den virtuose verdensbyggingen i «Dune: Part One» i 2021, vil finne mange grunner til å elske den spektakulære fortsettelsen.
Regissør Denis Villeneuve («Sicario», «Arrival», «Blade Runner 2049») viser igjen hvilket grep han har rundt storslagen sci-fi med en sterk emosjonell kjerne.
LES: Stellan Skarsgård om «Dune: Part Two»: – Å ta på kostymet var ei plage
Han utvider historien vi så konturene av i den første, med en enda større dramatisk tyngde og Timothée Chalamets mørke og mystiske Paul Atreides som et naturlig sentrum.
Villeneuve forteller historien med det samme gjennomførte formspråket, der brutalistisk design og arkitektur står i skarp kontrast til et nydelig ørkenlandskap med myke linjer.
«Dune: Part Two» forsterker også historiens undertone av religiøs fanatisme blandet med kampen om attraktive ressurser.
Denne tematikken kunne kanskje like lett ha blitt skildret på jorden som på planeten Arrakis, men da hadde vi ikke fått enorme romskip, glefsende sandormer og spennende sverdslag til å underbygge dramatikken.
Og det ville vært ille å gå glipp av!
Flere profetiske tegn
Denne historien rommer den andre halvparten av Frank Herberts klassiske roman fra 1965. I forrige film (spoiler alert) så vi hvordan huset Atreides overtok krydderplaneten Arrakis, men ble nedkjempet av huset Harkonnen etter at keiseren svek dem.
ANMELDELSE: «Ferrari» er desidert best når det kjøres
Arvingen Paul Atreides (Timothée Chalamet) og moren Jessica (Rebecca Ferguson) unnslapp, og nå ser vi hvordan de forsøker å bli akseptert av ørkenfolket frimenene, ledet av Stilgar (Javier Bardem).
De mener å se stadig flere profetiske tegn på at Paul kan være «den rette», en frelserfigur kalt Kwisatz Haderach, noe han selv betviler. Dette påkaller oppmerksomheten til keiseren selv (Christopher Walken) og hans datter, prinsesse Irulan (Florence Pugh).
Samtidig forsøker baron Vladimir Harkonnen (Stellan Skarsgård) og hans nevø, Rabban (Dave Bautista), å nedkjempe frimenene og befeste kontrollen over den lukrative krydderproduksjonen. Her kan en yngre nevø, Feyd-Rautha (Austin Butler), bli et farlig og uberegnelig våpen.
Krystallklar maktkamp
Med så mange figurer og historietråder er det alltids en fare for å gå seg bort i handlingen, men Villeneuve og Jon Spaiths manus har stålkontroll på de ulike elementene, og hvor de skal plasseres for best mulig effekt.
ANMELDELSE: «May December» har flere treffende og sorthumoristiske øyeblikk
Her er den store maktkampen krystallklar med alle dens politiske mekanismer og muligheter, samtidig som Pauls indre kamp mot både morens og frimenenes forventninger skildres med en god forståelse for de personlige kostnadene.
Vi får en videre forklaring på den mystiske kvinnegruppa Bene Gesserits lyssky planer, og lady Jessicas rolle når det gjelder sønnens skjebne, noe som forsterker filmens tragiske linjer.
Det ryddes også plass til den på forhånd godt signaliserte kjærlighetshistorien mellom Paul og frimen-krigeren Chani (Zendaya). Dessverre oppnås ikke den nødvendige gløden mellom dem på lerretet.
Det nærmeste man kommer, er en svært 12-års-vennlig scene der de åpenbart nettopp har hatt sex.
Her kunne Villeneuve godt ha spandert litt mer tid på å (bokstavelig talt) fullbyrde romantikken, slik at dens senere utvikling får en større betydning. Filmen er allerede 2 timer og 46 minutter lang, men er så god at den hadde tålt å bikke over tre!
Stor respekt for sjangeren
«Dune: Part Two» lykkes som stormannsgal sci-fi med et enormt spenn mellom kataklysmisk krig på det ytre plan og Pauls kamp for sin egen sjel på det indre.
Filmen har enorme effekter, et utenomjordisk lydbilde, vanvittig produksjonsdesign, forrykende foto, mesterlig musikk og fantastisk klipping.
ANMELDELSE: «All of Us Strangers» er sterk og rørende
Det er nesten urettferdig å utelate alle de andre fagfunksjonene, for denne filmen representerer det ypperste på alle felt.
Kunne man likevel ønske seg en enda sterkere skuespiller enn Timothée Chalamet? Det er ingen tvil om at han er en vaskekte filmstjerne med kameratekke, men jeg føler at han av og til blir litt for spinkel til å overbevise som et mulig supermenneske.
Jeg er heller ikke helt overbevist om at Christopher Walken er rett mann i rollen som keiseren, for underbevisstheten venter hvert øyeblikk på at han skal rope etter mer «cowbell», eller lire av seg noen kule Tarantino-replikker.
Det kan kanskje være fristende for noen å avfeie «Dune: Part Two» som «mer av det samme» og peke på at den åpenbart er en transportetappe mot en enda større historie.
ANMELDELSE: «Håndtering av udøde» holder publikum i et konstant ubehag
Denis Villeneuve er da også godt i gang med manuset til «Dune: Messiah», som Warner Bros. helt sikkert gir grønt lys til når denne filmens suksess er en realitet.
Det ville imidlertid vært en tabbe å avskrive «Dune: Part Two», for dette er strålende science fiction gjort med stor respekt for sjangeren og boka den er basert på. Vær så inderlig snill å se denne på kino, ikke i stua!
