PÅ KINO 12. APRIL 2024: Spillefilmen om Amy Winehouse har én stor utfordring, nemlig at hennes historie ble fortalt så rivende godt i Asif Kapadias sterke dokumentarfilm «Amy» (2015).
Regissør Sam Taylor-Johnsons «Back to Black» har i utgangspunktet ikke så mye nytt å bidra med, annet enn at den kan dramatisere flere av situasjonene og sammenhengene som hører med når hennes korte liv og karriere skal beskrives.
Skuespiller Marisa Abela («Rogue Agent», «Industry», «Barbie») gjør heldigvis en imponerende innsats med å kopiere den svært kjente hovedpersonens stil, uttrykk og stemmeprakt, og har åpenbart studert Amy Winehouses fakter og særegenheter nøye.
ANMELDELSE: «Søstre elsker evig» stiller vanskelige spørsmål uten å diktere svaret
«Back to Black» handler mer om personen enn artisten, og man tar seg i å savne mer om musikken, men filmen tegner en god skisse av hvem hun var, hva låtene betød for henne og opptakten til hennes tragiske bortgang, bare 27 år gammel.
Stormende forhold
Filmen starter i 2002, når Amy som 16-åring allerede har gjort seg bemerket med sine egne låter på lokale utesteder i Camden, London.
På ett av dem blir hun oppdaget av manageren Nick Shymansky (Sam Buchanan), et møte som ender med kontrakt med plateselskapet Island Records og utgivelse av debutplata «Frank» (2003).
Samtidig ser vi det sterke båndet hun har til bestemoren Cynthia (Leslie Manville), en tidligere nattklubbsanger som er hennes store forbilde, samt den nære relasjonen til den bestemte faren, taxisjåføren Mitch (Eddie Marsan).
ANMELDELSE: «Io Capitano» er en opprivende og hjertevarm
Filmen viser også det stormende forholdet hun innleder med Blake Fielder-Civil (Jack O’Connell), der en gjensidig avhengighet, voldelige tendenser og pågående paparazzier skaper problemer, men resulterer også i suksessplata «Back to Black» (2006).
Treffer på skikkelsen
Marisa Abela lever og ånder Amy Winehouse i sin hovedrolle. Selv om hun kanskje ikke matcher utseendet fullstendig, treffer hun godt på skikkelsen, talemåten og holdningen.
Filmen hinter bare mildt om Amys problemer med bulimi, men er mer åpen om hennes alkohol- og narkotikamisbruk, uten å forsøke å eksplisitt forklare hennes dragning mot noen av delene.
Den tidligere nevnte dokumentaren antydet at foreldrenes separasjon da hun var 9 var en viktig årsak til hennes hedonistiske livsførsel som ung kvinne, mens filmen er vagere på dette.
Den gir også en mer fordelaktig skildring av pappa Winehouse i dyktige Eddie Marsans skikkelse enn slik den virkelige Mitch fremsto i dokumentaren.
ANMELDELSE: «Ukjent landskap» er sterkt rørende og svært sjarmerende
Sympatiske Jack O’Connells viktige birolle gir også en slags oppreisning for Blake Fielder-Civil, som av sladderpressen ble utpekt som den største årsaken til kjærestens triste skjebne.
Verdt å se
«Back to Black» er best på å vise hvordan Amy Winehouse levde ut sine låter, med noen eksempler på tekster som er direkte basert på hennes egne opplevelser.
Flere livescener er filmet og koreografert med troverdighet, som å se den ekte varen, og det er utrolig hvis det virkelig stemmer at Marisa Abela synger alt selv.
Det musikalske er også godt ivaretatt, for Beatles-arkivaren Giles Martin har produsert livemusikken, Nick Cave og Warren Ellis har komponert filmmusikken, mens Iain Cooke har fungert som «music supervisor», akkurat som i dokumentaren «Amy».
Sam Taylor-Johnson, som også sto bak John Lennon-filmen «Nowhere Boy» (2009), gjør en grei jobb med å koke ned et kort og hektisk artistliv til en to timers spillefilm, selv om den av og til kan fremstå som en litt for tradisjonell «biopic».
Hun har blant annet falt for fristelsen til å avslutte med en triumferende «happy ending», bare med en liten epilog som ikke er helt tilstrekkelig til å forklare Amy Winehouses tragiske utgang.
ANMELDELSE: «Sugar» er leken og nostalgisk Hollywood-noir
«Back to Black» er uansett verdt å se som et overblikk av hennes historie.
(Filmen har norgespremiere på kino 12. april.)
