FILMFESTIVALEN I CANNES: Årets utgave av Festival de Cannes, verdens viktigste utstillingsvindu for ny verdensfilm, er over etter 12 begivenhetsrike dager fulle av glitter, glamour og gallapremierer.
Mange av filmene som er vist her kommer til å sette preg på norske kinoer det neste året. Selv om kvalitetsnivået generelt ligger et lite hakk under fjorårets fantastiske årgang, der gullkornene virkelig sto i kø, har også denne festivalen bydd på flere oppturer.
Etter to heftige uker på den franske rivieraen har spesielt ett inntrykk festet seg: Dette er kanskje den heiteste Cannes-festivalen noensinne, og da handler det ikke om været. For sjelden har Gullpalme-kandidatene i hovedkonkurransen vært så fulle av sex, kropp og kjønn som i denne utgaven.
ANMELDELSE: «Horizon: An American Saga – Chapter 1» sliter med å vekke entusiasmen
Film etter film har tråkket kraftig til med saftige virkemidler, slik at det rett og slett må kunne beskrives som en trend ved årets festival. De beste filmene har også til felles at de utforsker mellommenneskelige relasjoner i alle sine sjatteringer.
Her er lista over mine 10 favoritter (i alfabetisk rekkefølge):
«Anora» (regi: Sean Baker)
Sean Bakers sexy, morsomme og energiske «Anora» vant den aller gjeveste prisen i Cannes, nemlig den forjettede Gullpalmen! Filmen er full av friske frekkheter og store doser humor, men historien har også et klart hjertelag for sine spenstige figurer.
Den handler om en stripper som gifter seg med en av sine kunder, en russisk 21-åring med styrtrike foreldre. De har imidlertid helt andre planer for sønnen, og reiser sporenstreks til USA når nyheten sprekker for å få ekteskapet annullert.
ANMELDELSE: «Megalopolis» renner over av ville visjoner
Hovedrollen spilles av talentfulle Mikey Madison, som fram til nå kanskje er best kjent som en av Manson-kvinnene i Quentin Tarantinos «Once Upon a Time in… Hollywood», nærmere bestemt Sadie, som lider en flammende skjebne.
«The Apprentice» (regi: Ali Abbasi)
Dette er den dramatiserte historien om Donald Trumps karriere som forretningsmann i New York på 1970- og 80-tallet. Sebastian Stan er fenomenal i hovedrollen, der han aktivt bruker Trumps fakter, mimikk og talemåter uten å bli en parodi med overdrevne karakteristikker.
Man bør nok ta deler av historien med en klype salt, men det er lett å tro på måten Trump fremstilles på, all den tid man kjenner hans metoder og meritter som politiker i dag.
Den dansk-iranske regissøren Ali Abbasi («Shelley», «Grense», «Holy Spider») forteller historien med en iver, energi og pågåenhet som matcher de spisse albuene hovedpersonen må bruke i et forretningsliv preget av kynisk og svikefull maktkamp.
Les anmeldelsen av «The Apprentice» her!
«Armand» (regi: Halfdan Ullmann Tøndel)
Årets eneste norske bidrag i Cannes var til gjengjeld et høydepunkt! Regissør og manusforfatter Halfdan Ullmann Tøndel vant da også den viktige debutantprisen Camera d’Or for «Armand».
Dette er en emosjonell og klaustrofobisk trykkoker av et drama med noen ukonvensjonelle virkemidler. Renate Reinsve spiller fantastisk i hovedrollen som ei mor som må forsvare sin seks år gamle sønn mot anklager om noe som skal ha skjedd mellom ham og en klassekamerat på skolen.
«Armand» byr på utsøkt skuespill, et suggererende formspråk og en tematikk som engasjerer kraftig, slik at Ullmann Tøndels første spillefilm fremstår som en av de mest lovende debutene på lenge.
Les anmeldelsen av «Armand» her!
«Bird» (regi: Andrea Arnold)
Regissør Andrea Arnold har vunnet juryprisen tre ganger i Cannes, for «Red Road», «Fish Tank» og «American Honey». De to sistnevnte er sterke filmer med unge jenter som hovedfigurer, og «Bird» holder nesten like god kvalitet.
ANMELDELSE: «Nattevakten – Demoner går i arv» er sprikende sykehusskrekk
12 år gamle Bailey (Nykiya Adams) bor i en sliten britisk kystby sammen med en ansvarsløs far (Barry Keoghan), som forsømmer datteren i forberedelsene til det forestående bryllupet med hans nye kjæreste. Bailey begynner derfor å søke oppmerksomhet på andre fronter, og møter en mystisk mann (Franz Rogowski), som blant annet hjelper henne i kampen mot morens voldelige kjæreste.
Filmen har gjennomførte miljøskildringer, en pågående energi og flotte skuespillerprestasjoner, særlig fra unge Nykiya Adams i den sterke tittelrollen.
«Diamant Brut» (regi: Agathe Riedinger)
Regissør og manusforfatter Agathe Riedingers første spillefilm (med «Wild Diamond» som internasjonal tittel) er en selvsikker debut som utforsker unge jenters TikTok-inspirerte influenser-drømmer.
19 år gamle Liane bor i et fattig og kjærlighetsløst hjem med en bitter mor, og har ambisjoner om å komme seg vekk for å bli noe. Løsningen er å melde seg på et populært realityshow, som Liane forventer skal resultere i umiddelbar rikdom og berømmelse.
ANMELDELSE: «Shardlake» er en stemningsfull klosterkrim
Man får et stort hjerte for figuren, selv om hun opptrer i overkant naivt. Riedingers sikre regi og Malou Khebizis gode hovedrolle, gir effektive bilder av Liane som et produkt av både omsorgssvikt, pengenød og unge jenters overforbruk av sosiale medier.
«Emilia Pérez» (regi: Jacques Audiard)
Dette må kanskje sies å være Cannes-festivalens mest spesielle film. Eller hva sier du til et drama om en meksikansk narkoboss som ønsker å skifte kjønn? Som også er en musikal?
Den franske regissøren Jacques Audiard («Profeten», «Rust og bein», «Dheepan») lykkes med det som høres ut som et helt tullete prosjekt, mye takket være det bunnsolide ensemblet.
ANMELDELSE: «Kingdom of the Planet of the Apes» er et triumferende eventyr
Zoe Saldana spiller advokaten som hjelper narkobossen gjennom prosessen, Selena Gomez spiller hens intetanende kone, mens Karla Sofía Gascón spiller tittelrollen med ekstreme kontraster før og etter kjønnsskiftet.
Det synges, danses og skytes gjennom en historie som berører alle sinnsstemninger, fra hikstende latter og tårevåte vendinger til nervepirrende actionsekvenser. Audiard ble tildelt juryprisen, mens de tre nevnte skuespillerne pluss Adriana Paz delte prisen for beste kvinnelige skuespiller.
«Furiosa – A Mad Max Saga» (regi: George Miller)
«Furiosa: A Mad Max Saga» tok Croisetten med storm da den ble vist utenfor konkurranse på festivalens andre dag. Den følger i fotsporene til en av dette århundrets desidert beste actionfilmer, «Mad Max: Fury Road», som også gjorde suksess i Cannes i 2015.
Kanskje var det uunngåelig at den nye bare måtte blekne litt i sammenligning, men samtidig er den slett ingen sjangersinke. Regissør George Miller har nemlig igjen samlet troppene til postapokalyptisk ørkenkrigføring i en handlingsmettet forløperhistorie i sin femte «Mad Max»-film.
Og Anya Taylor-Joy er fantastisk i rollen som Furiosa, som Charlize Theron spilte i en voksnere versjon forrige gang.
Les anmeldelsen av «Furiosa: A Mad Max Saga» her!
«Kinds of Kindness» (regi: Yorgos Lanthimos)
Det har bare gått noen måneder siden regissør Yorgos Lanthimos og filmstjerna Emma Stone bergtok både kinopublikum og Oscar-akademiet med den fargesprakende fabelen «Poor Things».
Nå er de allerede tilbake med en ny film, og i «Kinds of Kindness» returnerer den greske filmskaperen til sine mørkere filmer, som «The Lobster» og «The Killing of a Sacred Deer». Den består av tre ulike historier med enkelte fellestrekk, blant annet med de samme skuespillerne i flere roller.
ANMELDELSE: «Poor Things» er en helt ellevill fabel
Foruten Emma Stone, er også Jesse Plemons, Willem Dafoe og Margaret Qualley sentrale aktører foran kamera. Plemons fikk skuespillerprisen for sine tre roller i Cannes!
Historiene har klare satiriske innslag som er både morsomme og foruroligende på samme tid, der den første handler om mannen som får livet sitt diktert av en millionær. I den andre historien møter vi mannen som får tilbake sin savnede kone i en mistenkelig versjon, mens den tredje handler om sektmedlemmer på jakt etter en ny frelser. Dette er skrudde saker!
«Ljosbrot» (regi: Rúnar Rúnarsson)
Denne islandske filmen gjorde stort inntrykk på mange blaserte festivalgjengere i Cannes da den åpnet sideprogrammet Un Certain Regard. Regissør og manusforfatter Rúnar Rúnarsson utforsker kjærlighet, sorg og vennskap i en nydelig film, der historien utspiller seg over en lang sommerdag i Reykjavik.
ANMELDELSE: «Pusur-filmen» tøyer strikken i lengste laget
Una (Elín Hall) mister kjæresten Diddi (Baldur Einarsson) i en ulykke, men kan ikke sørge slik hun egentlig har behov for. Ingen vet nemlig at de var sammen, fordi han ennå ikke hadde slått opp med sin forrige kjæreste, Klara (Katla Njálsdóttir).
Filmen er like varsom som den er vakker, og har noen praktfulle prestasjoner fra unge skuespillere med uttrykksfulle ansikter, en av dem islandsk-norske Ágúst Wigum i birollen som Bassi.
«The Substance» (regi: Coralie Fargeat)
Dette er den desidert villeste filmen som ble vist under årets Cannes-festival! Regissør Coralie Fargeat («Revenge») vant manusprisen for en ekstrem «bodyhorror»-film med klare referanser til både John Carpenters «The Thing», Julia Ducournaus Gullpalme-vinner «Titane» og David Cronenbergs samlede filmografi.
Den byr også på et sterkt comeback fra 1980- og 90-tallsstjerna Demi Moore i en utfordrende hovedrolle med mye nakenhet. Filmen handler om en falmet og aldrende fitness-stjerne på TV som får et tilbud hun ikke kan si nei til.
ANMELDELSE: «Boy Kills World» er et spinnvilt actionsirkus i B-klassen
Hun kjøper «The Substance», et produkt som resulterer i en yngre og bedre versjon av deg selv. Den eneste regelen er at kunden må veksle mellom sine versjoner hver syvende dag, ellers kan det få store kroppslige konsekvenser.
Her er det bare å forberede seg på saftige sekvenser med ekstreme effekter og en gjennomgående morbid gjennomgangstone. «The Substance» er like rå og usmakelig som den er ustyrtelig sorthumoristisk!
