PÅ MAX FRA 17. JUNI: En ny sesong av «House of the Dragon» kaster oss ut i en påtroppende borgerkrig i Westeros.
Fantasyserien, som foregår i underkant av 200 år før hendelsene i «Game of Thrones», er et politisk drama med renkespill og maktkamp i høysetet.
Selv om den første sesongen kunne skilte med hele 17 drager på «rollelista», var serien først og fremst et drama, og intrigemakernes kammerspill fortsetter i stor grad i denne sesongen.
Knusende sorg, rasende hevnlyst og kronens misunnelsesskapende kraft er stikkord for de fire første episodene i denne andresesongen. Men er du lysten på dragekamp, kan du også se frem til et nervepirrende høydepunkt i lufta.
Det kan nok hende at de mest actionglade TV-seerne vil få klaus av hvor sakte de innledende episodene vever ut handlingstrådene for sesongen.
Selv elsker jeg hvordan de intrikate trådene etter hvert danner et spennende broderi av moralsk forkvaklede rollefigurer. For i denne verdenen er det ingen som er uklanderlige.
Sorg, raseri og hevn
Om du skulle ha glemt det, «House of the Dragon» minner oss umiddelbart på hvilket univers vi befinner oss i og hva som står på spill.
Dronning Rhaenyras sønn Jacaerys (Harry Collett) har blitt sendt til veggen for å be om styrker fra The Nights Watch, og besøket er et kort, men gledelig gjensyn som forsterker seriens bånd til mytologien i fantasyuniverset.
Når nyheten om lillebror Lucerys skjebnesvangre møte med Aemond og dragen hans ankommer veggen på ravnevinger, returnerer Jace straks til Dragonstone, der Rhaenyra er fra seg av sorg.
Tapet av et barn setter en dyster stemning for sesongpremieren, og dystrere skal det bli når den ene udåden etter den andre skal hevnes og hevnes igjen. «Game of Thrones» har aldri vært en serie for sarte sjeler, og i denne sesongen blir «House of the Dragon» tidvis bestialsk.
Som det blir sagt i serien er det ingen krig som er så fæl som kriging mellom ætt, for med så mange følelser i sving glemmer man til slutt hva man kriget om i utgangspunktet.
Nyansert karakterdrama
I sentrum for konflikten sitter to tidligere bestevenninner, Rhaenyra og Alicent, som egentlig ikke ønsker at blodet skal flyte, men som begge mener de har rett, og som begge er omgitt av hissige menn som er klare til dyst.
Det er et team av manusforfattere som har skrevet serien, men serieskapere Ryan Condal og George R.R. Martin sørger for at det er en helhetlig historie som fortelles.
Jeg liker spesielt godt hvordan serieskaperne stadig speiler Alicent og Rhaenyra opp mot hverandre i hvordan de på hver sin måte takler lignende utfordringer.
Som for eksempel hvordan de klarer og ikke klarer å balansere morsrollen med sin politiske rolle. Når er barnet ditt en prins eller konge, og når er han en sønn som trenger sin mors myke favn?
«House of the Dragon» er full av små scener, som kanskje ikke bringer handlingen videre i stor grad, men som lar oss forstå rollefigurene på skjermen. Dette er et karakterdrevet drama på godt og vondt.
Det gjør at serien ikke er en lettsett underholdningsserie, men en der du må være påkoblet for å få med deg nyansene i alle de små samtalene i alle de små rommene.
Dirrende spenning
Sesong to av «House of the Dragon» er kortere enn den første, med bare åtte, kontra ti episoder, men det er likevel gjort mer plass til «the small folk» i denne sesongen.
Hvordan påvirker en handelsblokade smeden som skal lage våpen til kongens styrker i King’s Landing? Og hva gjør en forestående borgerkrig med vanlige menneskers liv?
Små øyeblikk av hverdag gjør at Westeros blir et mer levende sted enn serien klarte å skildre i sin første sesong.
I tillegg fortsetter serieskapere Martin og Condal å bygge videre på mytologien fra «A Song of Ice and Fire»-bøkene. Profetier, drømmer og syner – vi får stadig små drypp fra den magiske delen av fantasyuniverset.
Og når dragene etter hvert gjør seg klare til kamp, er det virkelig duket for magi i TV-ruta. De som har lest «Fire and Blood», den fiktive historieboken serien er basert på, vet allerede utfallet til de ulike rollefigurene.
Men «House of the Dragon» klarer likevel å skape dirrende spenning når et av de store spørsmålene rundt dragekamp skal besvares – er det størrelse eller erfaring som teller når dragene angriper.
