PÅ KINO 14. AUGUST 2024: En film som følger i fotsporene til to av tidenes beste i sin sjanger, har alle muligheter til å feile.
Mye er heldigvis bra med «Alien: Romulus», men imponerende effekter, skrekkinngytende monstre, suggererende filmmusikk og visuelle lekkerheter til tross: Den kan ikke måle seg med sine legendariske forgjengere, «Alien» (1979) og «Aliens» (1986).
ANMELDELSE: «Borderlands» er et personlighetsløst samlebåndsprodukt
Hovedproblemet er at regissør og co-manusforfatter Fede Alvarez, som gjorde en overraskende god nyinnspilling av skrekk-klassikeren «The Evil Dead» i 2013 (bare uten «The» i tittelen), fyller filmen til randen med innforståtte vink til «Alien»-kjennere.
Mye av det er riktignok på et subtilt nivå, spesielt når det gjelder lydbildet, men det skurrer kraftig når Alvarez resirkulerer flere av de mest ikoniske sitatene fra de to første, som om historien finner sted i et metaunivers der figurene har sett dem.
Persongalleriet er dessuten altfor ungt og pent til at man kan tro på dem som hardbarka romarbeidere, men filmen har også kvaliteter som gleder et action-sci-fi-skrekk-elskende hjerte.
Vil inn i forlatt romskip
Handlingen foregår i verdensrommet i det 22. århundret, et sted mellom de 57 årene som skiller «Alien» og «Aliens», som foregår i henholdsvis 2122 og 2179.
ANMELDELSE: «Det ender med oss» er som tatt rett ut fra en kioskroman
Rain (Cailee Spaeny) og hennes androide Andy (David Jonsson) jobber på en fjern gruveplanet for det grådige storselskapet Weyland-Yutani, som er en gjenganger i «Alien»-filmene.
De drømmer om å komme seg vekk derfra, og sjansen kommer når en gruppe misfornøyde kolonister, Tyler (Archie Renaux), Kay (Isabela Merced), Bjorn (Spike Fearn) og Navarro (Aileen Wu), trenger Andy for å komme seg inn i et forlatt romskip som er på vei forbi planeten.
Det skal vise seg at dette er Romulus, en forskningsstasjon der Weyland-Yutani har eksperimentert med en farlig livsform. Snart er alle fanget i et kappløp med tiden mens blodtørstige monstre, kalt xenomorfer, kryper rundt i den stadig mer ustabile romstasjonen.
Virker unødvendig
Allerede etter få sekunder, når det lekes med 20 Century Studios-logoen på samme måte som på 20 Century Fox-logoen på «Alien 3» (1992), skjønner man at her skal det kopieres.
ANMELDELSE: M. Night Shyamalans «Trap» har gjemt noen ess i ermet
Dette skjer gang på gang med altfor mange dialoger, rekvisitter, stilgrep, lyder og andre detaljer gjennom hele filmen, samt en svært direkte kobling til «Alien» som virker unødvendig.
James Cameron skjønte at dette ikke var veien å gå da han lagde «Aliens», så mens Ridley Scotts «Alien» var en oppvisning i stilfull skrekk, gjorde Cameron sin oppfølger til et actionkalas med relativt få direkte referanser til forgjengeren.
Fede Alvarez har dessverre ikke lagt noen slike begrensninger på «Alien: Romulus», og det er veldig synd, for det forstyrrer opplevelsen og skjemmer en film som ellers er god på flere områder.
Ett av de positive grepene, er den utstrakte bruken av praktiske monstereffekter, skapt av blant andre «Aliens»-veteranen Alec Gillis, som gir xenomorfene en visuell tekstur som føles taktil.
ANMELDELSE: «Longlegs» er guffen, uhyggelig og forstyrrende
Filmen gir også et nytt, vemmelig og interessant innblikk i denne endoparasittiske artens spesielle livssyklus (muligens også vist i spillet «Aliens versus Predator: Extinction» (2003), som jeg ikke har testet).
Lener seg mot bedre filmer
Mens alle tidligere «Alien»-filmer har vært befolket av et voksent personell, er aldersgjennomsnittet merkbart lavere i «Alien: Romulus». De unge skuespillerne gjør helt adekvate tolkninger av noen svært enkle figurer som man ikke helt tror på.
Den største stjerna er dyktige Cailee Spaeny («Priscilla», «Civil Law»), som sammen med spennende David Jonsson gir filmen et bankende hjerte i form av forholdet mellom Rain og hennes trofaste androide.
Det må likevel kunne slås fast at Spaeny (1’55) bokstavelig talt ikke når opp til Sigourney Weaver (1’82) i scener som forsøker å sette Rain og Ripley i samme bås, og at den pene castingen av birollene bryter med noe av det som tidligere har gitt «Alien»-universet en grovkornet og innlevd troverdighet.
Så kan det hende at mitt personlige forhold til denne serien gjør meg i overkant kritisk. Jeg ser jo at «Alien: Romulus» også lykkes med store deler av verdensbyggingen, spenningsnivået og monsterskildringene, og vil kunne introdusere «Alien»-universet til en ny generasjon kinogjengere.
ANMELDELSE: «The Ministry of Ungentlemanly Warfare» er en enkel machofantasi med glimt i øyet
Jeg skulle bare ønske at Fede Alvarez hadde greid å la filmen ha en klarere egenidentitet og ikke lene seg så kraftig mot det som åpenbart er langt bedre filmer.
