PÅ KINO 2. AUGUST 2024: Regissør M. Night Shyamalans karriere har hatt sine bølgedaler, med «Den sjette sansen» på topp og «Luftens siste mester» på bunn.
«Trap» befinner seg ett sted i mellomsjiktet, fordi historien er basert på en rekke usannsynligheter som får øynene til å rulle som symbolene på en spilleautomat.
ANMELDELSE: «Longlegs» er guffen, uhyggelig og forstyrrende
Heldigvis har filmen to avgjørende kvaliteter som overskygger det negative: Den er nemlig morsom og underholdende.
Både Shyamalan og hovedrolleinnehaver Josh Hartnett vet at dette er en tullefilm som nesten krever overdrivelser og logiske brister.
Filmen omfavner dem uten å late som om de ikke finnes, og resultatet er en sorthumoristisk thrillerkomedie som i beste Shyamalan-stil har gjemt noen ess i ermet.
Farlig situasjon på konsert
Filmens historie bør det sies så lite som mulig om, men utgangspunktet er i hvert fall at Cooper (Josh Hartnett) tar med sin 12 år gamle datter Riley (Ariel Donoghue) på konsert med superstjerna Lady Raven (Saleka Night Shyamalan).
ANMELDELSE: «The Ministry of Ungentlemanly Warfare» er en enkel machofantasi med glimt i øyet
Det går ikke lang tid før han legger merke til at arenaen er strengt bevoktet av store politistyrker. Noen konsertgjengere blir stadig geleidet ut og snart blir det klart for Cooper at en farlig situasjon er i ferd med å oppstå.
Som i de fleste andre Shyamalan-filmer, inneholder også denne historien minst én uventet vending. Den største blir avslørt ganske tidlig (dessverre også i filmens trailer), men brukes effektivt i resten av mysteriet, der utgangen ikke nødvendigvis er lett å gjette.
Biter godt fra seg
M. Night Shyamalans manus og regi sikrer en frisk og stødig fremdrift som holder på publikums engasjement.
Det kan tolkes i negativ retning at historien er basert på flere hylende usannsynligheter, som dessverre ikke kan konkretiseres av hensyn til den som ennå ikke har sett filmen.
ANMELDELSE: «Deadpool & Wolverine» innfrir som grotesk komigull
Jeg mener likevel at dette ikke nødvendigvis er en svakhet. Den har nemlig dette glimtet i øyet som ber oss om ikke å ta historien på ramme alvor. Dette er først og fremst en lystbetont lek, noe Josh Hartnett tydelig signaliserer med figurens markante fremtoning med det man kan kalle overspill.
Ariel Donoghue fungerer også godt som glad og naiv 12-åring, mens regissørens datter, Saleka Night Shyamalan, fremstår troverdig nok som den superstjernen hun kanskje har ambisjoner om å bli selv.
«Trap» representerer kanskje ikke Shyamalan på toppen av karrieren, men biter godt fra seg som fan-kulturell sjangerføde med noen susende høydepunkter.
