PÅ NETFLIX: Satiren kunne ha vært hakket mer bitende og dramaet saftigere, men når skaperne av «Lillyhammer» og «Beforeigners» har laget en ny dramakomedie for Netflix, har det likevel blitt en artig liten godbit av bygdedramatikk og forretningsintriger.
«Milliardærøya» svømmer ikke akkurat mot strømmen, og plasker litt bedagelig i klisjedammen i sin fortelling om rivaliserende familier i oppdrettsnæringa.
Men et fint sammensatt ensemble av skuespillere, nydelig ledet an av en selvsikker Trine Wiggen i rollen som iskald forretningskvinne med bransjens grovkorna mannssjargong godt innarbeida, får det til å rykke i både smilebånd og lattermuskler.
Så for å si det med mat: selv om serien på ingen måte er like banebrytende som laksesushien, som en av rollefigurene i serien konstaterer at er «den største kulinariske oppfinnelsen siden spagetti», er «Milliardærøya» frisk nok til å bli en dramakomedie som underholder.
Laksearvinger og familiefeider
Serien er spilt inn på Frøya i Trøndelag, som som automatisk låner autentisitet til næringslivet på den fiktive øya Brima.
En laksearvings død skaper ringvirkninger i nærmiljøet når Julie Lange (Trine Wiggen), sjefen for laksegiganten Marlax, benytter anledningen til å grabbe til seg de etterlatte aksjene for å foreta et fiendtlig oppkjøp av selskapet til konkurrenten Gjert Meyer (Svein Roger Karlsen).
For selv om det «bare er business», så handler det om mer enn bare arbeidsplasser og penger når de to familiene i samme lokalmiljø som kriger.
Det overrasker meg ikke om setningen «se for deg «Succession» – bare fra oppdrettsnæringa», har blitt sagt på de innledende pitchemøtene for «Milliardærøya».
Denne serien er ikke like skarp, men har noen av de samme kvalitetene. Og i dette scenarioet er det Julie Lange som er Logan Roy – dyktig og beinhard konsernleder, og en ikke nødvendigvis like dyktig, men ofte like beinhard forelder.
For er det «bare business» når for eksempel dattera di blir en brikke i det finansielle sjakkspillet?
Såpete, men gøyalt familiedrama
Amy (Ragne Grande) er den eldste og dermed også den naturlige arvtageren til lakseimperiet, men hun må stadig jobbe for å vinne morens gunst. Og Grande spiller godt som ung forretningskvinne som gjerne vil gjøre mamma fornøyd, men som også har egne ambisjoner.
De andre barna, Jens og Hennie, henholdsvis spilt av Vetle Røsten Granås og Nemi Storm, strir med blant annet Hollywood-ambisjoner og K-pop-kriser.
Her er vi ofte i det mer tøysete og tilskrudde landskapet av serien. Jeg elsker at Hennies K-pop-besettelse ikke bare er en artig gimmick i den første episoden når foreldrene flyr inn favorittbandet hennes for å opptre i konfirmasjonen, men at det faktisk får bli en satirisk rød tråd gjennom sesongen.
Og jeg koser meg med både søskendynamikk, tenåringsdrama og den evinnelige jakten etter å finne seg selv.
På andre siden av laksekrigen sliter Meyer-familien med et gubbete familieoverhode som styrer med jernhånd. Og Gjerts datter Trine (Hanne Skille Reitan), svigersønn Eigil (Tor Ivar Hagen) og barnebarn Felix (Benjamin Bakkeid), forsøker på ulikt vis å takle gamlefars gammeldagse holdninger om hvordan menn og kvinner bør te seg.
Hanne Skille Reitan spiller Trine med et indre raseri som er svært underholdende, mens Benjamin Bakkeid bringer en sårbarhet til outsiderrollen Felix har i seriens ungdomsmiljø.
I tillegg til de ovennevnte har vi blant andre både Kåre Conradi, Oddgeir Thune, Frank Kjosås og Manish Sharma, og ikke minst Bjarne Brøndbo i sentrale roller. Sistnevnte i en herlig tøysete rolle som Julie Langes nyttige idiot av en styreleder.
Det dukker også opp flere artige gjesteroller underveis, som som for eksempel Bjørn Sundquist i en vittig rolle som avdanka skuespiller og dramalærer.
Både karikert og ektefølt
Det er mange som skal med, og det er for mange baller i lufta i «Milliardærøya». Og når det brukes mer tid på forretningssamtaler i iskalde møterom, enn på familiedynamikken som er den mest engasjerende delen av serien, mister serien noe underveis. Det er flere rollefigurer som trenger mer plass for at vi virkelig skal bry oss om dem.
Balansen mellom drama og komedie er imidlertid noe serieskapere Anne Bjørnstad og Eilif Skodvin behersker godt. «Milliardærøya» er derfor både morsom i sitt mest karikerte og ektefølt på sitt mest sårbare.
Serien maler et tilskrudd bilde av det lille lokale selskapet i kamp mot det store, kyniske konsernet. En kamp som også handler om det tradisjonsrike mot det moderne, og bygdenorsk nøkternhet mot flashy rikdom.
Det er et bilde som fungerer godt, samtidig som det blir noe overdrevet. Sånt ligger det imidlertid humor i, og det aner meg at denne tilskruddheten – med sine særnorske kontraster – også er noe som kan fungere enda bedre for et internasjonalt publikum.
