PÅ APPLE TV+ FRA 4. SEPTEMBER: «Slow Horses» har gjennom tre knallgode sesonger rukket å bli en humørfylt spionseriefavoritt med en utsøkt uflidd Gary Oldman i front.
ANMELDELSE: Slow Horses S1 – en fengende underdoghistorie
I den fjerde sesongen fortsetter denne deilige blandingen av høyspent etterretning og sorthumoristiske gullkorn å skinne på skjermen. Denne gangen starter det med en eksplosjon i London, og vi settes raskt på sporet av gamle hemmeligheter og en mulig MI5-skandale.
Serien spenner uanstrengt fra vittig kontorkjekling til drivende oppdragspenning, og kombinerer britisk krimlunhet med et stilsikkert etterretningslandskap.
Handlingen har noen ujevnheter og et ørlite snev av melodrama denne gangen, men det herlige rollegalleriet sørger for at det alltid er underholdende. Og på seks stramme episoder er dette nok en herlig serierunde for alle som liker lastefulle antihelter, slitne puber og smarte spiontriks.
Nye farer, gamle synder
Et terrorangrep mot London er ikke noe som vanligvis opptar de utstøtte agentene på Slough House. Der jobber den blamerte gjengen MI5 ikke vil ha ute i felten. De blir sent til Jackson Lambs (Gary Oldman) nedslitte kontor for å holde seg unna trøbbel.
Men et angrep på agent River Cartwrights (Jack Lowden) bestefar kobles til bomben, og da må våre underdog-helter nok en gang prøve å nøste opp i en real spionfloke.
Det at bestefar, den tidligere etterretningslederen, David Cartwright (Jonathan Pryce) har begynt å rote med ansikt og årstall gir også denne sesongen flere strenger å spille på.
ANMELDELSE: Pachinko S2 – Griper tak i deg
Det er rørende sårt å se en skuespiller av Jonathan Pryces kaliber spille ut fortvilelsen av å kjenne hukommelsen ebbe ut – spesielt for et sinn som har vært så stolt av egen skarphet. Og ved å plassere informasjon om flere av sesongens store spørsmål i den samme hukommelsen, så er også plottets spenningskurver koblet grublegodt på gammel paranoia og analoge metoder. Det historiske draget kler både oppdrag og tematikk.
Hugo Weaving, kjent for ikoniske roller som Elrond fra «Ringenes herre» og Agent Smith i «The Matrix», gir et godt sjangeransikt til sesongens mystiske skumling.
Selve rollefiguren er litt karikert, men du verden – Weaving gir stilsikker sleiphet og en uhyggelig karisma til både verbale konfrontasjoner og noen fengende «katt og mus»-scener gjennom storbyen.
Herlig godt serieselskap
Det er så mye godt TV-selskap i «Slow Horses». London er en herlig kulisse for denne serien enten vi henger på høyteknologiske hovedkvarter, på koselige hjørnepuber eller i innrøkte tidskapsler som lukter av 1960-tallet.
I kombinasjonen av sjarmerende retroestetikk og polerte storbyflater har serien også naturlig plass til et rikt rollegalleri som spenner fra glatte tegneserieskurker via komiske sketsjfigurer til hele mennesker som skinner i formidable skuespillerprestasjoner.
Gary Oldman er seriens store attraksjon som Jackson Lamb. Det finnes ikke bedre spionslask enn denne sjuskete superhjernen med flatulens, hullete sokker og smuler av gull i hjertet.
Igjen er samspillet hans med Kristin Scott Thomas – som den karrieresleipe MI5-sjefen Diana Taverner – en fornøyelig, fiffig og etterretningsfilosofisk duell.
De to har personalansvar for hver sin «litt av en gjeng» som inkluderer den stillferdig helten Catherine Standish (Saskia Reeves), den håpløse IT-eksperten Roddy Ho (Christopher Chung) og den nye etterforskerslegga Emma Flyte (Ruth Bradley).
Og som en kirsebær på toppen av denne deilige iskremen (som smaker av både «The Office» og «Le Bureau»), så skinner Jonathan Pryce. Den scenestjelende teaterveteranens gripende rolleprestasjon gir sesongen et sofistikert drag av 70-tallets konspirasjonsthrillere. Et ekstra smakfullt lag til denne allerede fortreffelig kombinasjonen av arbeidsplasskomedie og agentspenning.
«Slow Horses» har premiere på Apple TV+ 4. september med ukentlige episoder. Anmeldelsen er basert på alle 6 episodene.
