PÅ KINO FRA 8. NOVEMBER: «Straff» er en stillferdig og sterk fengselsdokumentar om fire innsatte som får rom og ro til å reflektere rundt de store temaene kjærlighet, ondskap, håp og nåde.
ANMELDELSE: Ljósbrot – kan ikke annet enn å føle intenst
Halden fengsel tilbyr en stillhetsretreat i en egen spesialtilpasset avdeling. Her er praten stort sett forbeholdt samtalene de innsatte har med to prester. Det fokuseres på selvransakelse og refleksjon, og «Straff» fanger disse prosessene med tålmodighet og et medmenneskelig blikk.
Regissør og filmfotograf Øystein Mamen (Amanda-vinner for foto på «Barn» og «The rules for everything») har fått være «flue på veggen» gjennom alle tre ukene av retreaten. Han følger de fire hovedpersonene med et kamera som fanger deres betroelser og griper med nære ansiktsbilder. Og filmen avsluttes med et knallsterkt punktum som vibrerer utover en helt tyst rulletekst.
Bytter ut TV og musikk med ro til ettertanke
Det observerende kameraet, hvor filmskaperen tilsynelatende ikke griper inn i det som skjer, gjør at vi kommer nært og fortrolig på de dagligdagse fengselsrytmene og på de store og vanskelige samtalene.
Dette er uvante fengselsdager. Her gir de innsatte opp sine hverdagslige virkelighetsflukter, som sosial skravling, filmer og musikk, for å hengi seg til stillheten og vende blikket innover.
Det skjer ikke uten tilpasningsutfordringer, noe som viser seg i vittige kommentarer, skråblikk og kleine situasjoner.
Religionens gudfryktige retorikk og salmemusikk til frokosten blir litt mye for enkelte. Det blir selvsagt for gøy å spise et eple demonstrativt høyt i den unaturlige stillheten. Men spørsmålene og roen setter etter hvert i gang selvransakelsen.
ANMELDELSE: Tre menn til Vilma – Varm og fornøyelig julekomedie
Det gjør inntrykk å høre de innsatte reflektere rundt hva de sitter inne for og hva de tenker rundt tilgivelse, og hvordan familie og pårørende har det.
Det gir også interessant innsikt i hvor kompleks, og i bevegelse, selvransakelsen kan være. Og med sitt medmenneskelige blikk får filmen frem hvordan straff er mye mer enn fengselets murer og dommens lengde.
Får sagt mye i stillheten
Øystein Mamen har vært filmfotograf på filmer som «Elskling» og «Barn». Det er han også denne gang, og det visuelle formspråket er en egen attraksjon når han nå regidebuterer med «Straff».
Med et sort-hvitt foto som fylles med naturlig lys og skygge, har filmen et uttrykk som kler det tålmodige tempoet og de store moralfilosofiske linjene som ruver bak tematikken.
Brede nærbilder av ansikt og hender sier mye i fraværet av ord. Det samme gjør symbolske fengselsutsikter og de stadige variasjonene i gjentagelsene av trening, røyking og måltider.
Dette nesten meditative filmspråket gir rom for en dypere klangbunn til de samtalebaserte refleksjonene. Her er det kameraet som forteller, og «Straff» blir et glimrende eksempel på samfunnsdokumentarens filmatiske og poetiske kraft.
«Straff» har kinopremiere fredag 8. november.
