2024 manglet kanskje et «Barbenheimer»-fenomen som virkelig kunne lokke de store hordene til kinoene, men har likevel vært et godt filmår der både store og små filmer har innfridd.
Blant de aller største produksjonene, var det moro å bli med tilbake til Colosseum i Ridley Scotts actionfylte «Gladiator II» med en muskuløs Paul Mescal, selv om savnet av en Russell Crowe i sine velmaktsdager var følbart.
Naturkatastrofesjangeren fikk et spennende og værhardt tilskudd i form av Lee Isac Chungs «Twisters» med Glen Powell, Daisy Edgar-Jones og Anthony Ramos, en frittstående oppfølger til Jan de Bonts «Twister» med Bill Paxton og Helen Hunt fra 1996.
Årets mest sette
«Dune: Part Two» med Timothée Chalamet, Zendaya og Rebecca Ferguson bekreftet at regissør Denis Villeneuves ambisjoner stadig vokser med oppgaven (og den tredje filmen, «Dune: Messiah», virker uunngåelig).
George Millers «Furiosa: A Mad Max Saga» med Anya Taylor- Joy og Chris Hemsworth gjorde det ikke så bra på kino som forventet, men var likevel en solid forløperfilm om den unge Furiosa.
Apropos forhistorier, fikk vi et sent eksemplar med Barry Jenkins fotorealistiske animasjonseventyr «Mufasa: Løvenes konge», som vil more, røre og underholde mange på kino denne julen.
Disney har også imponert tidligere i år med den festlige Pixar-filmen «Innsiden ut 2», som er årets mest sette med god margin her hjemme. 520.000 har løst billett til den, mens den neste på lista, «Grusomme meg 4», er sett av «bare» 373.000.
Flere norske festivalsuksesser
Det norske filmåret har også vært overraskende mangfoldig og kvalitetsrikt, noe som har vakt internasjonal oppmerksomhet.
Allerede i januar kom de sterke dokumentarene «Ibelin» av Benjamin Ree og «Ukjent landskap» av Silje Evensmo Jacobsen, som på ulike måter markerte avdøde personers betydning for de pårørende. Begge fikk sine verdenspremierer på den prestisjetunge Sundance-festivalen i USA.
Dag Johan Haugerud viste sin første film i trilogien «Sex Drømmer Kjærlighet» på Berlinalen i februar, og ble belønnet med flere priser. Å slippe tre filmer av så høy kvalitet i ett og samme år, er en kunstnerisk bragd som neppe vil bli gjentatt.
Også i år har enkelte røster påstått at det lages for mange norske krigsfilmer, selv om de utgjør under 9% av den totale produksjonen (3 av 34 filmer). Sjangeren har imidlertid nok en gang markert seg som en solid publikumsmagnet.
Både «Nr. 24», John Andreas Andersens film om Gunnar Sønsteby, og «Quslings siste dager», Erik Poppes drama om Vidkun Quislings endelikt, er trygt plassert blant de 10 mest sette. På tampen av året kom i tillegg dokumentaren «Rinnans rival».
Her kan det også nikkes anerkjennende til Henrik Martin Dahlsbakkens skipsthriller «Konvoi», som riktignok hadde premiere 1. juledag i fjor, men er likevel årets 12. mest sette kinofilm.
Renate Reinsve ruler
Og hva skal man egentlig si om Renate Reinsves vanvittige år? Først spilte hun i Thea Hvistendals imponerende regidebut, «Håndtering av udøde», som også hadde Sundance-premiere.
Så dukket hun opp i to filmer på Berlinalen, «Another End» og «A Different Man». I Cannes, noen måneder senere, spilte hun en gnistrende hovedrolle i en annen knallsterk regidebut, «Armand» av Halfdan Ullmann Tøndel, som er kortlistet til en Oscar-nominasjon for beste internasjonale film.
Og i juni kom serien «Presumed Innocent» på Apple TV+, der Reinsve riktignok hadde en mindre rolle, men som likevel var av stor betydning for plottet.
Vanskelig rangering
Noen få av filmene som er nevnt så langt er med på min liste over årets 10 beste filmer, som har vært grusomt vanskelig å rangere.
Som vanlig blir jeg nødt til å liste opp noen «bobler», altså filmer som lenge var med i prosessen, og som kanskje like gjerne kunne vært inkludert, i hvert fall i den nedre delen av lista.
Årets bobler er (i alfabetisk rekkefølge): «Anora», «Armand», «Dream Scenario», «Dune: Part Two», «Fritt fall», «Godzilla Minus One», «Mirakelet i Gullspång», «Perfect Days», «Sirocco og vindens rike», «The Sweet East», «Ukjent landskap» og «Wicked».
Her kommer lista over det jeg mener er de 10 beste filmene blant alle som har hatt norgespremiere i 2024:
«The Substance»
Tre kvinner imponerer stort i denne filmen. Den første er 1990-talls-stjerna Demi Moore, som gjør et fantastisk comeback i den modige hovedrollen. Den andre er Margaret Qualley som hovedfigurens yngre versjon.
Den tredje er den franske regissøren Coralie Fargeat, som beviser at debutfilmen «Revenge» (2017) ikke var et blaff.
«The Substance» er et mesterlig morbid og gledelig grotesk oppgjør med ungdommelige skjønnhetsidealer, fortalt gjennom en falmet fitness-stjerne som er villig til å gjøre hva som helst for å forynge kroppen sin.
En «body horror»-mester som David Cronenberg («Scanners», «Fluen», «Tvillingskjebner») vil nikke anerkjennende til resultatet.
LES ANMELDELSEN: «The Substance» er overdrevet til det maksimale
Hvor: Apple, Viaplay, SF Anytime, TV2 Play (kjøp)
«The Apprentice»
Donald Trump vant det amerikanske presidentvalget til tross for at denne filmen ble sluppet midt i valgkampen. Eller var det på grunn av den?
Regissør Ali Abbasis glimrende «The Apprentice» skildrer nemlig den unge Trump på 1970- og 80-tallet med mange av de samme personlighetstrekkene som han både elskes og hates for i dag.
Sebastian Stan storspiller i hovedrollen, uten å gjøre Donald til en karikatur.
«The Apprentice» øker isteden forståelsen for hvem han er, hvor han kommer fra og hvordan han har blitt den han er i dag.
LES ANMELDELSEN: «The Apprentice» er mørk, morsom og drivende godt laget
Hvor: Per i dag kun tilgjengelig på amerikansk blu-ray (krever sonefri blu-ray-spiller)
«Sex Drømmer Kjærlighet»
Det er kanskje en lettvint løsning å gi Dag Johan Haugeruds trilogi én enkelt listeplassering, men det gjør også at jeg slipper å rangere dem mot hverandre.
Alle tre er nydelige filmer, som ifølge regissøren selv handler om «begjær, identitet og lengselen etter frihet».
Historiene er frittstående, men har til felles den særpregede varmen, humoren og det humanistiske menneskesynet som Haugerud fyller alle sine filmer med.
Noen av landets fremste skuespillere gestalter roller som kan ligne på oss alle, eller folk vi kjenner, og gjør oss klokere på våre mellommenneskelige relasjoner i skjermdatingens og identitetstvilens tidsalder.
LES ANMELDELSEN: «Sex» er varm, følsom og menneskelig
LES ANMELDELSEN: «Drømmer» er åpen, ærlig og ekte om forelskelse
LES ANMELDELSEN: «Kjærlighet» er varm, vittig og humanistisk
Hvor: «Sex» kan sees på Viaplay og kjøpes på blu-ray. «Drømmer» er ikke tilgjengelig per i dag, mens «Kjærlighet» har kinopremiere 1. juledag.
«Sterben»
Denne tyske filmen var allerede glimrende ved premieren på Berlinalen, og enda bedre etter andre gangs påsyn ved norgespremieren.
Regissør Mathias Glasners tre timer lange familieepos graver dypt i det dysfunksjonelle, både når det gjelder familierelasjoner, kjærlighetsforhold, kunsten og livet selv.
Glasner dediserer filmen på rulleteksten til sin familie, både de levende og de døde, slik at dette etter alle solemerker er et dypt personlig prosjekt for ham.
Kanskje er det en av grunnene til at figurenes historier og skjebner gjør et så stort inntrykk. Det skader heller ikke med fortreffelig skuespill fra blant andre Lars Eidinger (bildet).
LES ANMELDELSEN: «Sterben» er en mørk historie med dype følelser
Hvor: På kino (Oslo)
«All of Us Strangers»
Utrolig, men sant: Av og til kan selv en garvet filmkritiker gjøre feil. Jeg anmeldte Andrew Haighs «All of Us Strangers» til en femmer på terningen ved premieren i februar. I ettertid har jeg innsett at den kanskje burde fått seks.
Filmen har nemlig kvernet rundt i hodet mitt i flere måneder, og jeg har skjønt at den gjorde et enda sterkere inntrykk på meg enn jeg var klar over da anmeldelsen måtte skrives, kort tid etter pressevisningen.
Dette er en sterk og emosjonell film om en forfatters utforsking av barndomsminner, gamle traumer og nyoppdaget kjærlighet.
Andrew Scott og Paul Mescal spiller fantastiske hovedroller, og du vil få fornyet kjærlighet for Frankie Goes to Hollywoods «The Power of Love».
LES ANMELDELSEN: «All of Us Strangers» anbefales for alle brennende hjerter
Hvor: Disney+
«The Holdovers»
Det er uvanlig at en julefilm havner høyt opp på min toppliste, men så følger da heller ikke «The Holdovers» tradisjonelle sjangerspor.
Regissør Alexander Payne («Election», «Sideways», «The Descendants») forteller en menneskekjær historie om en gretten professor og en opprørsk student som blir nødt til å tilbringe jula 1970 sammen på en kostskole.
I hovedrollen som Paul Hunham, tegner Oscar-nominerte Paul Giamatti et nyansert lærerportrett som går rett inn i toppklassen, med blant andre Sidney Poitier («To Sir, with Love»), Michael Gambon («The Browning Version») og Robin Williams («Dagen er din»).
Dominic Sessa spiller imponerende selvsikkert i sin debut som studenten Angus, mens Da’Vine Joy Randolph vant Oscar for sin sympatiske birolle som kjøkkensjefen Mary.
«The Holdovers» har et briljant manus med knivskarp dialog, men filmens kjerne er varm og myk!
LES ANMELDELSEN: «The Holdovers» er varm, vittig og uvanlig velskrevet
Hvor: SkyShowtime
«The Zone of Interest»
En film som er i stand til å vekke publikums følelser, er en god film. Også når den aktuelle følelsen er nagende ubehag.
«The Zone of Interest» handler om kommandantfamilien Hoss, som bor rett utenfor murene til konsentrasjonsleiren Auschwitz under andre verdenskrig.
Regissør Jonathan Glazer kunne ha brukt direkte visuelle grep for å skildre uhyggen. Hans genistrek, er å la oss bare skimte det i bakgrunnen, i utkanten av bildet og som fjern støy på lydsporet.
På denne måten settes vi på linje med Hoss-familien, som forsøker å leve normale liv innenfor sin sone, som er huset og hagen, mens de tilsynelatende ignorerer det fryktelige som foregår ved siden av.
Filmen spør hvordan tilsynelatende helt normale og rasjonelle menn og kvinner kan være instrumenter for utenkelige grusomheter. Kunne vi ha havnet i en slik situasjon selv?
LES ANMELDELSEN: «The Zone of Interest» lar oss aldri slippe følelsen av vemmelse og ubehag
Hvor: Max
«Poor Things»
Fjorårets Gulløve-vinner i Venezia fikk Norgespremiere tidlig i januar, og er uten videre en av årets aller beste filmer.
Yorgos Lanthimos elleville fabel tøyer strikken til det ytterste, uten at den ryker, for å sitere min egen terningkast 6-anmeldelse.
Oscar-vinnende Emma Stone gjør en av karrierens modigste roller som Bella Baxter, en ung kvinne som gjenopplives uten minner eller erfaringer, og legger ut på en bisarr odysse for å tilegne seg alt verden har å by på av opplevelser.
Lanthimos («Dogtooth», «The Lobster», «The Killing of a Sacred Deer» og «The Favourite») har videreutviklet sitt spesielle uttrykk i en nesten Terry Gilliamsk retning, og leker seg med spenstige fortellergrep som gjør historien vilt morsom og totalt uforutsigbar.
LES ANMELDELSEN: «Poor Things» er et festlig fyrverkeri av en film
Hvor: Disney+
«Ibelin»
De to øverste filmene på lista, er de som har grepet meg desidert sterkest i år, og den endelige rangeringen av dem er hårfin. Jeg kunne likegodt ha brukt stein-saks-papir.
Dokumentaren «Ibelin» må ha berørt samtlige av de 122.000 som så den på kino, og alle andre som har sett den på Netflix i høst. Det er fullt fortjent at den er kortlistet til en Oscar-nominasjon!
Regissør Benjamin Ree («Magnus», «Kunstneren og tyven») forteller den sterke historien om Mats «Ibelin» Steens altfor korte liv med varme, innsikt og noen formmessige grep som kunne ha slått feil, men som fungerer svimlende godt.
Filmen er et dokument over et menneskes evne til å utgjøre en forskjell for andre på en digital møteplass, og handler samtidig om nettsamfunnets potensial til selvrealisering, uten de fysiske hindrene som stenger mulighetene for det samme i den virkelige verden.
LES ANMELDELSEN: «Ibelin» er direkte hjerteskjærende god
Hvor: Netflix
«Elsking»
Etter å ha sett tusenvis av filmer, skal det litt til for å sette meg ut, men etter «Elsking» måtte jeg ta en pause for å samle meg. Regissør Lilja Ingolfsdottirs debutfilm er intet mindre enn en «mirakuløs prestasjon», som jeg skrev i min panegyriske anmeldelse.
Dette er en nydelig, gripende og innsiktsfull film om et ekteskap i krise, som mange kan kjenne seg igjen helt eller delvis i.
Det er nemlig universelle problemstillinger som luftes, som hverdagsstress med småbarn og økonomiske bekymringer, problemer med å se hverandres ulike behov og det å våge og elske seg selv.
Helga Guren gjør en aldeles praktfull hovedrolle (hallo, Amanda!). Hun stråler som Maria, som kastes ut i en personlig krise når Sigmund, spilt av Oddgeir Thune, antyder at han vil ut av forholdet.
Som jeg også skrev i anmeldelsen min: «Det er ikke ofte at voksen kjærlighetsproblematikk blir studert med så mye innsikt, varme og emosjonell tyngde, og med så mange sannferdige observasjoner av mellommenneskelige adferdsmønstre».
LES ANMELDELSEN: «Elskling» går rett inn i toppsjiktet blant de beste filmene om samlivsbrudd
Hvor: Går fremdeles på kino enkelte steder.
