For et kinoår! Vi har sett det meste. Flygende superhelter, sorthvite stumfilmstjerner, røkejakkekledte agenter, amorøse geriatrikere og en vestlending med alkoholproblem. Alle er med på Filmpolitiets liste over årets 10 beste filmer.
Det er også noen filmer som IKKE er med. Vi hadde for eksempel håpet at Ridley Scotts Prometheus var bedre. Den er en visuell fest, og har interessante tanker og ideer, men manuset plages av hull og lite troverdige elementer.
Årets norske mammutfilm, Kon-tiki, burde kanskje også få innpass på bakgrunn av vår anmeldelse, og at den er sett av svimlende 900.000. Men den ligger i det minste og vaker et sted under topp 10. Også flere andre norske filmer har imponert, som Til ungdommen, 90 minutter, De andre og Uskyld. De er i det minste nevnt.
Vi føler også for å berømme Dredd, en kompromissløs action-sci-fi, som dessverre floppet brutalt. Dermed blir det nok ikke flere Dredd-filmer på kino.
Men nå er det tid for å avsløre hvilke filmer som vi i Filmpolitiet mener var årets desidert beste. Det er absolutt rom for uenighet, slik det alltid er med slike lister.
Sånt har vi kommentarfeltet for. Der kan du fortelle oss hvor store idioter vi er, samtidig som du kan bevise din egen fortreffelige filmkunnskap med din egen topp 10-liste.
10. John Carter
John Carter er en film vi gjerne skulle ha sett få mer oppmerksomhet. Positiv oppmerksomhet, altså.
Med merkelige promoteringsvalg og en oppladning der selskapet selv gikk ut og sa hvor skuffet de var over kinobesøket var det kanskje ikke annet å vente enn at den heller ikke gjorde det så stort på kino her i Norge.
9. Kompani Orheim
Med Kompani Orheim blir trilogien om Jarle Klepp fullført. Her fortelles det underliggende som skapte videregåendeeleven og studenten som vi har sett i Mannen som elsket Yngve og Jeg reiser alene.
Framstillingen av forholdet til faren forklarer mye av hvorfor det er så lett for Jarle å forelske seg i det politiske opprøret i ungdomsorganisasjonene. For innsatsen vant Joner en veldig fortjent Amanda for årets beste mannlige skuespiller.
Når regissør Wes Anderson maler sin fargerike versjon av ungdomstida på en øy nordøst i USA i filmen Moonrise Kingdom er det umulig å ikke bli sjarmert.
Hjertesukket mitt når den 12 år gamle Sam overbeviser Suzy om å rømme med ham hørtes nok i hele kinosalen.
Med Andersons fargerike skildring av ungdomslivet nordvest i USA forsterker han sin egen posisjon som en av USAs mest egenartede regissører.
8. Hobbiten: En uventet reise
Den første filmen i Peter Jacksons andre trilogi fra J.R.R. Tolkiens univers skaper selvsagt store forventninger.
Ringenes herre-filmene tiltrakk seg Oscar-statuetter som fluer mot honningpapir, og i håp om flere har Jackson og co. trukket mye i de samme trådene som sist. Storslåtte overflyvninger, kraftige kampscener og Gollum som en sentral skikkelse i skyggene.
Nytt av året er Martin Freeman som hjertelig omfavner rollen som Bilbo. Vi gleder oss til mer!
Les også: «Hobbiten» satte ny desemberrekord i USA
7. Shame
I en film om dyptliggende seksuelle problemer hos en enkelt småfordervet sjel skapes øyeblikk som er ment for å provosere.
Steve McQueen lager filmer som går utrolig tett på figurene de viser – det gjorde han allerede i kortfilmperioden sin – men her penser han innom tabutemaer som seksuell avhengighet på en måte som griper nærmere enn noen gang.
Det aller sterkeste jeg opplevde i en kinosal i 2012, var Johanne Butenschøn Lindheims beskrivelse av hvordan hun overlevde massakren på Utøya 22. juli 2011. Dette skjer i Kari Anne Moes dokumentarfilm «Til ungdommen», som skulle følge fire ungdomspolitikere mot skolevalget, men som i stedet skildrer dem før og etter 22. juli.
Kontrasten er enorm mellom den livsglade jenta med skinnende øyne som snakker til kamera på jenterommet FØR, og den merkede, bråvoksne Johanne som sitter på akkurat samme sted noen dager etter.
Hun forteller hele historien med en iskald dramaturgi som ikke kunne ha vært scriptet bedre, og det er tydelig at hun ikke bare gjenforteller, men også gjenopplever det hun var igjennom.
Det er en vanvittig sterk sekvens som mer enn noe annet gir meg et inntrykk av hvordan Utøya-ungdommene opplevde det som skjedde. At Kari Anne Moe fikk festet det på film, er et viktig dokument for ettertiden.
6. Muldvarpen
Som et slags diametralt motstykke til James Bond-typen spionfilmer tar Muldvarpen den motsatte veien. Det er ikke løping, fart og spenning som står sentralt hos disse hemmelige agentene.
Dypt inne i MI6 spinnes nett av løgner, og den paranoide stemningen som Alfredsson skaper hos filmens – ekstremt erfarne – skuespillerne kan knapt kuttes i med en diamantskjærer.
5. The Artist
Michel Hazanavicius skapte med The Artist en historie som var akkurat det filmverdenen ville ha. En nydelig utført pastisj på et svunnet Hollywood, en hyllest til stumfilmens tid som samtidig ikledde seg datidens uttrykk – med 20-tallsfilmens styrker og svakheter.
Regissør Hazanavicius og hovedrolleinnehaver Dujardin har samarbeidet på filmer i en liten årrekke nå. Om du har sansen for sjangerleken deres kan du se OSS 117-filmene, en filmserie som parodierer 70-tallets spionfilmer ned til den kornete filmfølelsen og de arrogante spionene. To franske perler!
4. Amour
Østerrikske Michael Haneke vant fortjent Gullpalmen under filmfestivalen i Cannes tidligere i for det finstemte kammerspillet i filmen Amour.
Med varsomme steg skildrer han hva som skjer med det aldrende ekteparet Anne (Emanuelle Riva) og Georges (Jean-Louis Trintignant) når førstnevnte rammes av Alzheimers sykdom. George kjemper for en verdig hverdag for seg selv og sin kone, men møter mange vanskelig utfordringer.
Filmen er vakker når den skildrer hverdagen til de to og nærheten dem imellom. Den er også vond og sår når Georges blir konfrontert med den nye virkeligheten sykdommen tvinger frem. Amour viser den aller siste fasen i livet til to mennesker. Den tar oss med inn i det mest private – til tiden og tankene i livets siste fase.
I motsetning til Hanekes andre filmer er Amour overraskende stille og konvensjonell, men filmen bærer også hans tydelige avtrykk.
Skuespillerne Riva og Trintignant fyller lerretet med livserfaringer få andre kan formidle – de to er blant Frankrikes mest erfarne skuespillere og forsterker Hanekes lavmælte stil.
Stort sett hele filmen foregår inne i det gamle parets leilighet, men med virkningsfulle og stilsikre grep blir vi en del av livet innenfor de fire veggene. Inntil livet tar slutt.
3. The Avengers
Store actionblockbustere er artigst når de i tillegg til heftige scener kan vise oss hvorfor karakterene gjør det de gjør. I The Avengers er det mange store egoer som skal ha plass – folk som egentlig ikke passer sammen, store hoder som
I stedet for å slåss for «det sjefen sier vi skal gjøre» – som i altfor mange actionfilmer – klarer The Avengers å samles rundt noe som føles ekte (uten at jeg skal spoile hva det er, om du ikke har sett den).
2. Play
«Basert på ekte hendelser» er en fallgruve det er lett å falle i. Det så vi blant annet da Kon-Tiki-regissørene fikk kritikk for å ha endret på karaktertrekkene til ekte mennesker på flåteturen til Polynesia.
I vårt naboland fikk svenske Ruben Östlund en annen variant av samme kritikk. Historien om bandene av barn som ranet barn var basert på nyhetsoppslag fra Göteborg, og at den ble trukket frem og laget film av ble sett på som rasistisk.
Play viser et psykologisk spill som kunne ha vært til stede i en hvilken som helst skolegård, hudfarge er bare med for å forsterke tanken om «de andre». I tillegg er den underspilte voksenrollen – på alle sider – som er det viktige.
At et barn kan spille så godt som Quvenzhané Wallis gjør i Beasts of The Southern Wild er for meg et mysterium.
Hennes rollefigur Hushpuppy er en modig, sterk og rå lita jente, og historien som fortelles er trist, søt og morsom på en gang.
Quvenzhanés rolleprestasjon rørte meg så dypt inn til hjerterota at flommen av tårer var umulig å stanse. Gi den jenta en Oscar!
1. Beasts of the southern wild
Denne filmen så vi først på Cannes-festivalen, til stormende jubel. På filmfestival ser man mange filmer samtidig, og følelser for en spesiell film kan av og til bølge over på den neste. Derfor var Birger veldig spent da den skulle ha norgespremiere i høst. Ville han få bekreftelsen han var ute etter?
Ikke bare var den like bra, den var bedre! Ingen annen film har satt så sterk emosjonell sving på oss i år som Beasts of the Southern Wild.
Og ikke for å gjenta oss selv, men både filmen, regissør Benh Zeitlin og lille Quvenzhané Wallis bør blir Oscar-nominerte for innsatsen, for det fortjener de!
