Rubik: Dada Bandits
[Fullsteam/Tuba]
En gjeng finner har laget et av årets beste indiepopalbum. Helt sant!
Det er en blanding av teft, kløktig lytting til sine inspirasjonskilder og en utblåsende formidlingsenergi som gjør at man fra første cymbal-og-ropeanfall på åpningslåten ”Goji Berries” innser at Finlands indiescene (som åpenbart eksisterer) har fostret et kjempeband.
Rubik høres ut som en gjeng fyrer som har sittet inne i en eller annen brystningspanelkledd sokkelleilighet i Jyveskylä, komplett isolert fra omverdenen med instrumentene sine og utvalgte album fra Sufjan Stevens, Broken Social Scene og Animal Collective på full guffe. Slik er Dada Bandits: et slags best-of-potpurri av dine indiepopfavoritter, men samtidig med en ekstra dimensjon av fandenivoldskhet. Dette siste gir seg utslag i albumets rastløshet, der nye vendinger og melodier potensielt lurer bak hvert skarptrommeslag. Slik slynger de seg mellom vakre, Illinoise-duftende blåserstyrte partier, voldelige trommebrekk, overstyrt stadionrock og tendenser til rockopera (!) (spesielt ”Goji Berries”og Sparks-aktige ”Indiana” har dette, med mer).
Dada Bandits balanserer slik sett på en knivsegg, siden lytteren sjelden gis tid til å holde seg i samme sinnstemning over spesielt mange minutter. Det er derimot denne hysteriske rastløsheten man lærer seg å elske, og der de mer strømlinjeformede låtene mot slutten (spesielt ”Follow Us To The Edge Of The Desert) blir enklest å glemme. Rubik har laget et album som virkelig vil bli omfavnet av de med fordypning i den kanadiske/amerikanske indiescenen, og for utenforstående kan de muligens fremstå som i overkant utstudert ”trendy” (det er vel bare å se på bandbildet). Dette synet er det dog bare å hive til hundene, for via låter som ”Fire Age”, ”No Escape”, «Karhu Junassa» og ”Radiants” har Rubik laget et uimotståelig lystig, hypermelodiøst og komplekst popalbum – Nordens beste i sitt slag på mange år.
Jørgen Hegstad
