Disturbed, Hovescenen
Disturbed gir seg ikke ut for å være noe annet enn det de er: Et struttende og ganske enkelt metal-band.
Skikkelsen til Disturbed-vokalist David Draiman minner mistenkelig på en av Hove-festivalens mange Pro Sec-vakter. Han vagger stolt rundt på scenen, flekser musklene sine og bjeffer til publikum i de bakre rekker som ikke vil delta i festen. Sjarmen er ikke påtagelig. Men Disturbed har ikke behov for å gjøre seg til eller krosse over. De er særdeles trygge på egen fil og sjanger. Dette er nu metal-utgaven av kjøttkaker og poteter-rock; testosteron-stinn, forbrukervennlig og ganske gøy å høre på.
De drar seg gjennom låter fra alle sine fire platina-selgende album (de tre siste har toppet Billboard). Genesis-coveren «Land of Confusion” er et tidlig høydepunkt, selvsagt harryfisert med en ”not enough pussy”-tekstlinje. Det krydres med samplinger og beats her og der, men de primære bærebjelkene er et tett og drivende komp, selvsagt med doble basstrommer og hissig riffing. Draiman er en ganske klassisk metal-vokalist i Bruce Dickinson/Geoff Tate-skolen, men uten å briljere.
Man kan skjønne at dette funker for amerikanske soldater i Irak og Kuwait, og jaggu funker det ikke her også. Når ”Ten Thousand Fists” brauter seg ut av PA’n er det neste like mange never som fyker i været på sletta, for på den måten å understreke at metalen er årets Hove-vinner og at enkel, dum rock også er helt ok.
Håkon Moslet
