Gåte-gitarist Magnus Børmarks nye prosjekt har rukket å bygge seg opp en svært hengiven fanbase allerede før utgivelsen av debutalbumet, men fått overraskende lite oppmerksomhet og omtale i media her i hovedstaden. Muligens faller bandets progressive og lett eksentriske pop mellom flere stoler og er vanskelig å få tak på og mene noe om for trendkåte kulturjournalister, men det er vanskelig å komme utenom at 22 debuterer med et album som er befriende annerledes enn det meste som slippes i Norge idag, og det er dessuten noe sjarmerende med et norsk band som ikke er redde for å være skikkelig pretensiøse.
Når det er sagt: Trondheimsbandets musikk er ikke i nærheten av å være så original som mange vil ha det til, og til tider legger 22 seg farlig nært opp mot utenlandske forbilder som Radiohead, Muse og, ikke minst, The Mars Volta. Etter å ha testet ut en rekke forskjellige vokalister, har kvartetten funnet en solid frontfigur i Per Kristian Trollvik (eller Fox, som han foretrekker å kalle seg), og mens fyren har et imponerende register, er det også i en del av fraseringene hans at de største likhetstrekkene til andre band ligger. Nå er det vel imidlertid mange som synes at en krysning av Muses Matt Bellamy og The Mars Voltas Cedric Bixler-Zavala høres helt prima ut, så dette blir selvfølgelig et spørsmål om preferanser.
At musikken ikke så rent sjelden gir assosiasjoner til folkehøyskolefunk er vanskeligere for undertegnede å svelge, og 22 kan i blant bli irriterende flinke for en grånende punkrocker som undertegnede. På den annen side hadde ikke denne typen musikk fungert særlig bra om de ikke hadde vært såpass dyktige musikere, og etter noen gjennomlyttinger viser det seg at bandet faktisk kan å lage gode låter også. Tittelsporet er det første som merker seg ut, funky, sprettent og hypnotiserende, med et fengende riff og et eksplosivt refreng, og selv om teksten ikke gir all verdens mening høres den bra ut sammen med musikken – forøvrig en gjennomgående tendens på hele plata
Singelen «I Am That I Am» har vært mye å høre på P3 i det siste, viser bandet på sitt mest subtile og poppete, og har et nydelig innsmigrende refreng, mens «Kneel Estate» har kul bruk av trommemaskin og partier hvor det nesten høres ut som om Fox rapper, og nok et flott refreng. «Susurrus» er på den annen side den låta hvor sammensmeltningen av The Mars Volta og Muse fungerer best, og har skivas tøffeste riff. All denne navnedroppinga får det kanskje til å virke som om 22 ikke har noe egenart i det hele tatt, men på sitt beste viser de seg tvert om som et av de mest interessante og spennende nye bandene som har dukket opp i den norske popfloraen på en stund.
Personlig opplever jeg likevel at 22 lover mer enn de innfrir, og fremdeles har litt å gå på i låtskrivingsprosessen. I flere av de øvrige sporene blir Fox’ stemmeakrobatikk og Mats Paulsens allestedsnærværende slap-bass i overkant enerverende, låter som «Gotodo» og «Loopwhole» oppleves som masete, uengasjerende og formulaiske, mens «Power Is So Yesterday» og avsluttende «Abdomental» blir for lange, intetsigende og begivenhetsløse.
I sum er Flux et svært lovende debutalbum, og det er bare å krysse fingra for at bandet rekker å spisse uttrykket sitt ytterligere og virkelig får ut sitt fulle potensiale i neste runde.
Glenn Olsen
