Det har vært mye mas rundt Jonathan Rado og Sam France etter de utga sitt aldeles nydelige We Are The 21st Century Ambassadors Of Peace And Magic. En relativt forstyrret bloggpost fra Frances kanskjekjæreste Elizabeth Le Fey antydet at interne stridigheter hadde skrinlagt bandet, noe andre bandmedlemmer og andre kjærester brukte mye tid på å dementere og/eller underbygge. Forvirringen blir ikke mindre av at France hadde et påstått soloalbum nettopp ved navn Star Power klar til utgivelse for et års tid siden. I tillegg har Rado gitt ut et soloalbum med én god låt på, og både trommeslageren deres og tenåringsgroupiene deres var i ferd med å trumfe duoen på musikalsk eksentrisme.
Vel, den ballen er ihvertfall tilbake på France/Rados halvdel med …And Star Power. En tjuefirespors utgivelse hvis fravær av rød tråd er like påtrengende som øvingsromsinnfallsmetoden som åpenbart har vært brukt i innspillingen. Der We Are The 21st.. var en nydelig, oppstrammet, Richard Swift-produsert søtsak, er dette en ufokusert jam-økt med anstrengt humor.
Man kan lure på om de har fått samme idéer som MGMT – at dette er en slags motreaksjon mot populariteten de fikk ved forrige slipp. Borte er ihvertfall karismaen fra låter som «San Francisco» og «Shuggie». Den er erstattet med sporadiske låtskisser («Freedom II», «Can’t Contextualize My Mind», «Cold Winter/Freedom»), skranglete garasjerock («Star Power II: Star Power Nite», «666», «Talk») og slørete ballader («Star Power IV: Ooh Ooh», «Coulda Been My Love», «Hang»). Aller mest minner det om de mer forrykte stundene til favorittidioten Anton Newcombe i The Brian Jonestown Massacre, bare uten den underliggende genialiteten.
De siterer en anmeldelse av Todd Rundgren på hjemmesiden deres, og det kan man forstå når man hører singelen «How Can You Really», som er en avskriving av Something/Anything-høydepunktet «I Saw The Light». Gad vite om dette er ment som et frieri til Rundgren på samme måte som Foxygen-debuten Take The Kids Off Broadway hadde en låt som het «Middle School Dance (Song For Richard Swift)». Uansett er det få låter som pirrer nysgjerrigheten eller stimulerer lytteinteressen her. Det måtte i såfall være «Star Power III: What Are We Good For?», der de går sjangerkompisene Parquet Courts i næringen med fengende, nonchalant snakke-pop eller The Kinks-aktige «Brooklyn Police Station».
Alt i alt er ikke dette noe annet enn en smørje av halvgode idéer som aldri burde blitt utgitt i den tilstanden materialet er i nå, og definitivt ikke som dobbeltalbum. Det er trist å høre hvor oppbundne de er i sin egen trang til å frigjøre seg fra rammer og ende opp som en større klisjé enn noen gang før – noe som er godt gjort, all den tid de allerede har planket «Suspicious Minds» (med langt større hell). Bunnotering.
Jørgen Hegstad
