Julian Casablancas: Phrazes For The Young
I motsetning til de andre Strokes-forgreningene låter Casablancas solo best når han ligner på moderbandet.
Han er den siste til å bryte ut i soloeskapader, og der Albert Hammond, jr. har lyktes til dels godt og Fab Moretti har lyktes meget godt (vi snakker ikke så høyt om Nik Fraitures Nickel Eye-prosjekt), har dette vært med musikk nokså langt unna den stramme rocken som gjorde Strokes kjent, avreageringsforståelig nok.
Det er også delvis dette Julian Casablancas sysler med her, for Phrazes For The Young smaker mye av en åttitalls-synthpop-dekadanse; fra coverestetikk og promo-videoer til Jason Laders deilig oppglammede låtinnpakning. Innenfor dette spillerommet lar Casablancas låtidéene skreve over alskens sjangre, og det er altså nå det blir tydelig at det er når han er mest Strokes-ete at han skriver de beste låtene. Derfor er de beste her åpningssporet ”Out Of The Blue”, i alt sitt ”Last Nite”-ige, swing-vennlige stuk, «Is This It»-luntende ”Left & Right In The Dark”, ”River Of Brakelights” og den strålende singelen ”11th Dimension” (selv om (eller kanskje fordi) synth-akkordene synes å være rappet fra Dr. Albans ”It’s My Life”)).
Derimot fungerer ikke denne glorete elektroniske innpakningen så bra på country-dengeren ”Ludlow St” eller soul-smygende ”4 Chords Of The Apocalypse”, som begge i tillegg er i overkant sjangerhermende og unødvendige (her kan man i samme åndedrag stusse over at han parafrasererer Scooter-låten ”Move Your Ass” i teksten på sistnevnte).
Phrazes For The Young er som finest når Casablancas finner seg til rette med at er en grunn til at han skrev alle de beste Strokeslåtene; det er det kjappe, stramme uttrykket han er best på. Det burde han i enda større grad ha videreutviklet, siden dette også passer utmerket inn i hans nye, delikate synthpopdrakt.
Jørgen Hegstad
