Når man først skal lage pop, kan man like gjerne gjøre det skikkelig. På «Delirium» har Goulding alliert seg med mainstreampopens kongelige. Max Martin (Taylor Swift, The Weeknd, Katy Perry) og Greg Kurstin (Adele, Beyonce, Sia) er tungt inne på produsent- og låtskriversida. Lista med bidragsytere er i det hele tatt en god oppsummering av hvem som definerer hvordan det vestlige popmusikken høres ut for tida. Ikke noe tull, med andre ord.
Plata består hovedsakelig av klubbklare synthpoplåter. Helhetsinntrykket er hakket lystigere og oppesen enn forgjengeren «Halcyon Days», men absolutt gjenkjennelig. Det virker som vår kvinne i større grad jager etter den store hiten enn hun har gjort tidligere, uten at det trenger å være en dårlig ting. I følge Ellie selv ville hun lage en stor popplate. Oppdrag utført.
Gouldings stemme er i en klasse for seg selv. Den hese klangen er gjenkjennelig og velkommen fra første stavelse, og hun tar annerledes og spennende valg på detaljnivå. Det er kanskje litt dristig å pakke inn gullrøsten i så mye elektronisk staffasje, men i det store og det hele funker det. Her får man gode ting fra to verdener: Den sårbare, troverdige fortellerstemmen fra Goulding, og det dansbare, fengende fra Martin, Kurstin og resten av gjengens hyperkommersielle popverden.
Åpningslåta «Aftertaste» er klar for et dansegulv nær deg. Singlen «On My Mind» er lekent og smart produsert. Avslutningssporet «Scream It Out» er umiddelbar, og kan minne litt om Gouldings egen «Burn» i dynamikk og oppbygning. Massive «Love Me Like You Do» har herjet seg velfortjent gjennom verdens hitlister. Det finnes popgull her, men man må grave litt.
Vi lever i en utålmodig tid der platas lillebror, EPen har fått et solid oppsving. Goulding går i motsatt retning, og har begått en 16 spors, timeslang plate. Deluxeversjonen leveres med 6 bonusspor. Hjelpe meg vel. Det er rett og slett altfor mye.
Det låter stort sett bra over hele linja, med noen enkeltlåter som stikker seg ekstra positivt ut. Men 16 låter er en svær munnfull, og resultater er at låtene flyter litt i hverandre, selv etter et godt knippe gjennomlyttinger. Med en smart kuttrunde ville denne plata vært en soleklar femmer.
Eli van der Eynden
