The Bronx: Mariachi El Bronx
[Wichita/Tuba]
Prima punkvare legger fuzzboksen til side og tar frem trompet og mariachi-gitar. Pussig trekk, men resultatet er ofte fint.
Det er lang vei fra The Bronx‘ vanvittige hardcore-øs på sine tre foregående album til Mariachi Le Bronx, som er blottet for snerring, vreng og buldrebass. I stedet, altså, har de nå funnet det for godt å gi ut et mariachi-studioalbum. Et påfunn som kan minne en del om Weens 12 Golden Country Greats, men bronxittene hevder at utgivelsen er uironisk.
Musikalsk er dette et svært tradisjonelt mariachi-album, komplett med folkemusikkinstrumenter som guitarrón og tungt blåserfokus. I denne innpakningen blir The Bronx-låtskrivingen sjeldent voldsomt mye mer enn sjangerplankinger, og kan således påminne om Beirut og hans smått uinspirerte March Of The Zapotec-EP.
Frontmann Matt Caughtran er en glimrende hardcorevokalist, men i denne myke settingen finner man at vokalen hans har en tendens til å drukne i arrangementet, og han mangler også stundom den pondus og innlevelsen som resten av bandet (for anledningen supplert med Los Lobos-vokalistsønn Vincent Hidalgo) legger opp til.
Dette satt til side: Mariachi El Bronx er ofte vakker, suggererende og oppstemt, og spesielt låter som «Silver And Lead», «Litigation» og den boblende åpningslåten «Cell Mates» rettferdiggjør all mangel på egenart.
Gamle The Bronx-fans kommer muligens til å stille seg hoderystende til dette påfunnet, men Mariachi El Bronx er for alle andre et pussig, men karismatisk påfunn som frister til gjentatte lyttinger.
Jørgen Hegstad
