Linkin Park valgte å lansere den første låta fra sitt nye album i et krigsspill fra Afghanistan. Det sier kanskje det meste om dette bandet generelt, og ferske A Thousand Suns spesielt; de gjør uforståelige valg som ender i stygge resultater.
De har bevist flerfoldige ganger at nu metal og rap ikke bør kombineres, og det skjønner man enda bedre etter å ha pint seg gjennom låter som «When They Come For Me» på deres nyeste utgivelse. Det høres trashy, udelikat, maskinelt og frastøtende ut, og at dette bandet er blant 2000-tallet mestselgende gjør at det er lett å bli desillusjonert og miste tiltroen til både folk og tida vi lever i.
A Thousand Suns er gjennomprodusert så det holder. Produsent Rick Rubin har tydeligvis lagt ned mengder av tid i studio – men det understreker egentlig bare svakhetene ved låtmaterialet ytterligere. De prøver hardt å skape et storslått album som strekker seg over 15 låter – de fleste på godt over fire minutter. Innimellom er det fylt opp med korte mellompartier, som kunne fungert til å fremheve storheten ved de andre låtene, dersom den fantes. Bandet selv bedyrer at albumet er et resultat av en kreativ prosess hvor de har tenkt nytt og lekt seg i studio. Men Linkin Park høres industrielt og uinspirert ut – uten et snev av entusiasme, glede eller formidlingsevne.
Den nasale, sytete vokalen er noe av det mest påtrengende og slitsomme ved de fleste av låtene på A Thousand Suns. Men dersom man klarer å se bort fra den, hører man at det som lurer lengre bak i lydbildet er minst like slitsomt; der finner du nemlige dårlige samplinger, masete gitar og kvasi-episke tangenter i fleng.
A Thousand Suns burde bli skiva som får folk til å skjønne at de ikke skal spytte inn mer penger i Linkin Park-maskineriet. Men så lenge folk gjør det, blir vi nok ikke kvitt dem med det første.
