En gang jeg intervjuet ungguttene i Bullet For My Valentine i anledning at de varmet opp for Guns ’N Roses i Oslo Spektrum, fortalte de at det viktigste Axl Rose lærte dem var hvordan man skulle spille, oppføre og te seg på en stor scene. Alt måtte være tydeligere, mer overdrevent og på en måte mer primitivt. Nyanser er for kjellerband.
Slik oppleves også Linkin Parks nye plate, The Hunting Party. Mediastrategien før slipp har vært at det vilt suksessrike stadionpopmetalbandet nå er tilbake til sine skitneste røtter. Plateselskapet og bandet snakker synkront om at de er råere, mer rett-i-trynet, det låter som øvingslokalet, bandet har funnet frem sine gamle Refused-plater, blablabla. Kampanjen har vært så overtydelig og kjedelig, at det nesten er synd at den Linkin Nark-historien ikke stemte.
The Hunting Party låter riktignok mer rufsete enn bandets forglemmelige Living Things, men Linkin Park klarer ikke å komme seg unna Axl-syndromet: de er og blir et stadionband, uansett hvor mye de prøver å være spontane og rocka (de har til og med latt studiosnakk være med mellom låtene, gisp så spontane og crazy og vi-gir-faen de er!) låter alle låtene som om de er skrevet for 50.000 publikummere.
Hør The Hunting Party i Spotify og WiMP
Dét er dog ikke noe negativt. På albumet kuleste spor – som singlen «Guilty All The Same» (med Rakim på gjestevers), «All Or Nothing» (med Helmet-sjef Page Hamilton på besøk) og «Wastelands» – riffes det tungt og deilig, refrengene vokser seg gigantiske etter noen gjennomlyttinger, og Linkin Parks skamløse blanding av Coldplay-pop, light-rap og 90-tallsmetal er riktig så forfriskende å høre på i et rockelandskap av retro-stoner, thrash-revival og generisk metalcore.
Hør «Guilty All The Same»:
Vellykket blir det også når Daron Malakian fra System of a Down dukker opp med sin patenterte riffing på «Rebellion», en særdeles vellykket fusjon mellom System of a Downs dundrende driv og Linkin Parks fengende popmetal
Jeg likte godt 2010-albumet A Thousand Suns (kollega Trine var ikke enig, for å si det mildt), hvor stormannsgalskapen tok fullstendig overhånd og bandet endte et underlig sted mellom hard elektronika, balladete U2 og Nine Inch Nails i Hubba Bubba-versjon, men liker også det direkte og enkle uttrykket som er ryggraden i The Hunting Party. Noen av låtene holder ikke helt inn, og balladeriet på slutten er middels vellykket, men med en egenkuratert spilleliste på WiMP blir dette en fin halvtime i Linkin Parks selskap.
Asbjørn Slettemark
