Gjennom i overkant av femti utgivelser de siste par årene har Oslobaserte Fysisk Format rukket å frontposisjonere seg blant norges mest aktive og toneangivende plateselskaper, og som en tydelig og solid plattform for en rekke av rikets fremste undergrunnsband har labelnavnet blitt synonymt med sunne idealer, kvalitet og fremsynthet.
Nettopp derfor var det en diger, lurvete, blåsvart fjær i hatten for de fire ungfolene i Aristillus da de uten så mye som en single på samvittigheten plutselig havnet i samme stall som lokale tungvektere som Haust, Årabrot, Obliteration og Pow Pow, og forventningene til kvartettens debutalbum har gradvis bygget seg opp til en aldri så liten hype, godt understøttet av media og bransjefolk i form av blant annet Ukas Urørt-utmerkelse og tidlig ByLarm-booking.
Så er da også Devoured Trees & Crystal Skies en overraskende stilren og helstøpt debut, selv før man tar inn over seg at dette er musikere som fremdeles ikke er gamle nok til å handle øl selv. Kameratgjengen fra Høybråten tar utfordringen i å ivareta og videreutvikle arven etter lokale helter som JR Ewing og Snöras, samt internasjonale størrelser som Drive Like Jehu og At the Drive-In, på strak arm, og gjør det med en selvtillit, entusiasme og ureddhet som vel bare er sytten år gamle gutter forunt.
Sammen med en velutviklet meloditeft og bråmoden musikalitet blir dette en vinnende kombinasjon som langt på vei rettferdiggjør viraken rundt bandet, men det bør påregnes noen runder med plata før man kommer skikkelig under huden på den, noe som forsåvidt ikke bør være uvant for tilhengere av denne typen musikk, unnfanget i gnisningspunktet mellom hardcore med trange bukser, emo uten mascara og støyrock med spisse sko.
De to gitaristene Håkon Ross og Simon Bergseth henter åpenbart mye inspirasjon fra JR Ewing, og utfyller hverandre utmerket med snertne, suggerende riff og følsomme, angstridde akkorder som støtter opp om den rå nerven i Bergseths upolerte hardcorevokal. Foreløpig ligger begrensningene i bandets potensiale først og fremst i ungguttens noe generiske uttrykksregister, som kan bli en smule endimensjonalt gjennom et helt album, og gå på bekostning av kvartettens egenart.
På den annen side veier bandet opp for det de måtte mangle av særpreg med upåklagelig god smak, jevnt over sterke låter og en inderlighet og tilstedeværelse som gjør at musikken fester seg i ryggmargen. Rustikke, improvisasjonistiske piano-partier gir dessuten effektive pusterom i det kledelige klamme og klaustrofobiske lydbildet, og bidrar til å gi albumet større emosjonell klangbunn.
Mange har etterlyst noen som kan fylle tomrommet etter JR Ewing. Aristillus leverer et debutalbum som viser at de både er villige og kapable til å døyve dette savnet. Samtidig bærer Devoured Trees & Crystal Skies med seg løfter om en strålende fremtid, og ikke minst står det godt plantet på egne ben her og nå.
Glenn Olsen
