Det er befriende at Contakt Vol. 2 ikke er et sett trendy låter. Madcon virker egentlig temmelig uanfektet av hvilken retning store deler av urban-musikken går. Nå vet jeg ikke om det har vært et bevisst valg, men det er kledelig uansett. “Husker du Madcon i gamle dager, eller? De er litt tilbake der, as. Bare på norsk”, for å forenkle det.
Duoen holder seg altså til det de beviste hva de var gode til rundt tusenårsskiftet: klassisk rap-bravado over melodiøse hiphop-produksjoner. Dette var før partyguden åpenbart befalte duoen til å klemme ut noen…partyhits.
Contakt Vol. 2, som grovt sett handler om hedonisme, kjærlighetsliv, refleksjon etter å ha vært med på dette opplegget i 20 år og lignende, er oppfølgeren til ustrukturerte og seks år gamle Contakt, Yosef og Tshawes første norskspråklige rapalbum. Forskjellen mellom nå og da er at nå har de heldigvis holdt seg til et produksjonsteam (Most Wanted), noe som gir en gevinst i form av et gjennomgående lydbilde.
❤️ Elsker ❤️
Varm breakbeat på “Hør’a” peker seg ut. Rap-balladen “Tårer” og overgangen til, beklager mer dekkende uttrykk, “latin gitar”-klimpring på en nedpå beat på “NeS”, noe som får det til å bruse i 00-talls retro-hjertet til undertegnede, er fine greier. Også vil jeg trekke frem “Gåsehud” med Unge Ferrari – deilig nedpå med elegante tangent-taps som krever å chille foran peisen på et persisk teppe med noen du digger.
? Elsker ikke ?
Skits som funker er bra (forøvrig noe som sjeldent skjer), men sju i antallet er voldsomt. “Kom” med Lars Vaular og Sisi er uforløste greier, rett og slett på grunn av et refreng som ikke treffer godt nok. “Kaos” er et gjesp, og det samme gjelder for så vidt semi-corny “Contakt” som har “rampete” basslinje. Noe en 23 år gammel LL Cool J-referanse (godt forsøk!) på hooket ikke bøtelegger.
Ali Soufi
«Drimmedua» og «Tårer»:
